et var en gang et par fattige folk; de bodde i en ussel stue, der det ikke var annet enn svarte armoden, så de hverken hadde å bite eller brenne. Men hadde de nesten ingenting av annet, så hadde de en ren Guds velsignelse av barn, og med hvert år fikk de ett mer. Nå kunne de igjen vente seg ett. Det var mannen ikke mye glad i; han gikk støtt og gren og ga vondt fra seg, og sa at én gang syntes han det kunne være nok av de Guds gaver; og da tiden kom at konen skulle få barnet, gikk han til skogs etter ved, for han ville ikke se den nye skrålhalsen; han fikk tidsnok høre ham, når han skrek etter mat, sa han.
Da mannen vel var gått, fikk konen et vakkert guttebarn, og straks han var kommet til verden, så han seg om i stua.
"Å kjære mor," sa han, "gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og friste lykken. Du har barn nok likevel, ser jeg."
"Bære meg for deg, sønn min," sa moren. "Du er altfor liten ennå; det er ingen råd."
Men guttungen ble ved sitt, og tagg og ba, så lenge til moren måtte la ham få noen gamle filler og litt niste i et knytte, og så gikk han nokså glad og trøstig ut i verden.
Men aldri før var han gått, så fikk konen en gutt til; han så seg også omkring og sa. "Å kjære mor, gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og finne igjen tvillingbroren min; du har barn nok likevel du."
"Bære meg for deg, du er altfor liten, din stakkar," sa konen; "det er ingen råd."
Men det hjalp ikke, guttungen tagg og ba, så lenge til han fikk noen gamle filler og et knytte med niste, og så ruslet han nokså modig ut i verden og skulle finne igjen tvillingbroren.
Brødrene møtes
Da nå den yngste hadde gått en stund, fikk han se bror sin et stykke foran seg. Han ropte til ham og ba ham stanse: "Bi du," sa han, "du legger i vei som du hadde betaling for det; men du burde ha sett den yngste bror din også, før du dro ut i verden." Den eldste stanset da og så seg tilbake, og da nå den yngste var kommet etter, og hadde fortalt hvordan det hang sammen at han kunne være bror hans, sa han videre: "Men la oss sette oss ned, og se etter hva hu mor har gitt oss med til niste," og det gjorde de.
Da de hadde gått et stykke, kom de til en bekk, som fløt igjennom en grønn eng, og der sa den yngste at de burde gi hverandre navn; "siden vi måtte skynde oss, så det ikke ble tid til å gjøre det hjemme, så får vi gjøre det her," sa han.
"Hva vil du hete da?" spurte den eldste.
"Jeg vil hete Lillekort," svarte den andre; "enn du; hva vil du kalles?"
"Jeg vil hete kong Lavring," svarte den eldste.
Ja, de døpte hverandre, og så gikk de videre. Men da de hadde gått en stund, kom de til en korsvei, og der ble de enige om å skilles og ta på hver sin hånd. Det gjorde de; men aldri før hadde de gått en liten stund, så møttes de igjen; de skiltes på nytt og tok hver sin vei; men om en liten stund gikk det like ens: de møttes igjen før de visste av det, og slik gikk det også tredje gangen. Da gjorde de den avtalen at de skulle gå til hver sin kant, den ene i øst og den andre i vest.
"Men kommer du en gang riktig i nød og ulykke," sa den eldste, "så rop tre ganger på meg, så skal jeg komme og hjelpe deg; men du må ikke rope på meg, før du er i din ytterste nød!"
"Det blir vel ikke så hastig vi sees da!" sa Lillekort.
Så sa de hverandre farvel, og Lillekort gikk i øst og kong Lavring i vest.
De magiske gjenstandene
Da nå Lillekort hadde gått en stund alene, møtte han en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye. Det snappet Lillekort.
"Au, au!" ropte kjerringa, "hvor ble det av øyet mitt?"
"Hva gir du meg, skal du få et øye?" sa Lillekort.
"Jeg gir deg et sverd som er slik at det kan vinne på en hel krigsmakt, om den var aldri så stor," svarte kjerringa.
"Ja, kom med det," sa Lillekort.
Kjerringa ga ham sverdet, og så fikk hun igjen øyet sitt.
Så gikk Lillekort videre, og da han hadde gått en stund, møtte han igjen en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort, før hun visste av det.
"Au, au! hvor ble det av øyet mitt!" ropte kjerringa.
"Hva gir du meg, skal du få et øye?" sa Lillekort.
"Jeg gir deg et skip som kan gå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler," svarte kjerringa.
"Ja, kom med det," sa Lillekort.
Kjerringa ga ham et ørlite skip, som ikke var større enn at han stakk det i lomma; så fikk hun øyet sitt igjen, og de gikk hver sin vei.
Da han hadde vandret en lang stund, møtte han for tredje gang en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort igjen, og da kjerringa skrek og bar seg ille og spurte hvor det var blitt av øyet hennes, sa Lillekort: "Hva gir du meg, skal du få et øye?"
"Jeg gir deg den kunsten å brygge hundre lester malt i ett brygg," sa kjerringa.
Ja, for den kunsten fikk kjerringa øyet sitt igjen, og de tok hver sin vei.
På kongsgården
Men da Lillekort hadde gått et lite stykke, syntes han det kunne være verdt å prøve skipet. Så tok han det opp av lomma og satte først én fot i det og siden den andre, og aldri før hadde han steget opp i det med det ene benet, ble det så stort som skipene som går i sjøen. Så sa Lillekort: "Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer til kongens gård!" Og straks fór skipet avsted så fort som fuglen i luften til det kom litt nedenfor kongsgården; der stanset det. I vinduene på kongsgården hadde de stått og sett Lillekort komme seilende, og alle sammen ble de så forundret at de løp ned og skulle se hva det var for en som kom farendes i luften på et skip. Men mens de løp ned fra kongsgården, hadde Lillekort steget ut av skipet sitt og puttet det i lomma igjen; for straks han steg ut av det, ble det så lite som da han fikk det av den gamle kjerringa. Kongen spurte hvor han var fra, men det sa gutten at han ikke visste; ikke visste han hvordan han hadde kommet der heller; men han ba så inderlig vakkert om å få tjeneste på kongsgården; var det ikke annet ågjøre for ham, kunne han bære ved og vann for kokkejenta, sa han; og det skulle han da få lov til.
Da Lillekort kom opp på kongsgården, så han at alt var kledd med svart der, utvendig og innvendig, både vegger og tak; han spurte da kokkejenta hva det skulle være til. "Jo, det skal jeg si deg," svarte hun; "kongsdatteren er for lang tid siden bortlovet til tre troll, og neste torsdagskveld skal det ene komme og hente henne. Ridder Rød har nok sagt seg god for å frelse henne, men tro om han er kar til det; og så kan du vel vite at her er sorg og stur."
Første troll
Da torsdagskvelden kom, fulgte Ridder Rød prinsessen ned til stranden -for der skulle hun møte trollet; og så skulle han da bli der nede og passe på henne; men han gjorde nok ikke trollet stor skaden, skal jeg tro, for aldri så snart hadde prinsessen satt seg på strandkanten, før Ridder Rød kløv opp i et stort tre som sto der, og gjemte seg det beste han kunne mellom grenene. Prinsessen gråt og ba så hjertelig at han ikke måtte gå fra henne; men Ridder Rød brydde seg ikke om det han: "Det er bedre at én mister livet enn to," sa Ridder Rød.
Imens ba Lillekort kokkejenta så vakkert om han kunne få lov å gå ned til stranden litt.
"Å, hva vil du der da?" sa kokkejenta, "du har ikke noe der å gjøre."
"Å jo, kjære vene, la meg få gå," sa Lillekort; "jeg vil så gjerne dit og more meg litt med de andre guttene, jeg også."
"Ja ja, gå da," sa kokkejenta, "men la meg se du ikke blir lenger enn til kveldsgryta skal henges på og steika skal settes på spett; og ta så med deg et dyktig fange ved herinn på kjøkkenet igjen."
Ja, det lovte Lillekort, og løp ned til stranden.
Med det samme han kom dit kongsdatteren satt, kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var så stort og digert at det var fælt, og fem hoder hadde det.
"Ild!" skrek trollet.
"Ild igjen!" sa Lillekort.
"Kan du fekte?" ropte trollet.
"Kan jeg ikke, så kan jeg lære," sa Lillekort.
Så slo trollet etter ham med en stor tykk jernstang han hadde i neven, så jordspruten sto fem alen til værs.
"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"
Så grep han sverdet han hadde fått av den gamle krokryggete kjerringa og hugg til trollet, så alle fem hodene føk bortover sanden.
Da prinsessen så hun var frelst, var hun så glad at hun ikke visste hvordan hun skulle bære seg at; hun både hoppet og danset. "Sov nå en liten stund på fanget mitt," sa hun til Lillekort, og mens han lå der, dro hun en gullkledning på ham.
Men nå varte det ikke lenge før Ridder Rød krabbet ned igjen av treet, da han så det ikke mer var noen fare på ferde. Kongsdatteren truet han så lenge, til hun måtte love at hun skulle fortelle han hadde frelst henne; for hvis hun ikke sa det, så ville han ta livet av henne. Så tok han lungen og tungen ut av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide så prinsessen tilbake til kongsgården; og var det ikke blitt gjort ære på ham før, så ble det da nå. Kongen visste ikke hva han skulle finne på til heder for ham, og alltid satt han på høyre siden av kongen ved bordet.
Andre og tredje troll
Lillekort han gikk først ut på trollskipet og tok med seg en hel mengde gull- og sølvgjorder og andre gilde ting, og så piltet han tilbake til kongsgården. Da kokkejenta fikk se alt gullet, ble hun rent fælen og spurte: "Men kjære vene deg Lillekort, hvor har du fått alt dette fra?" for hun var nok redd han ikke skulle ha fått det på riktig måte. "Å," svarte Lillekort, "jeg var hjemme litt, og der hadde disse gjordene falt av noen spann, og så tok jeg dem med til deg, jeg."
Ja, da kokkejenta hørte de var til henne, spurte hun ikke videre om den ting; hun takket Lillekort, og alt var godt og vel igjen.
Den andre torsdagskvelden gikk det like ens. Alle var i sorg og stur; men Ridder Rød sa at hadde han kunnet frelse kongsdatteren fra ett troll, så kunne han alltid frelse henne fra ett til, og leidde henne ned til stranden. Men han gjorde nok ikke det trollet stor skaden heller han; for da tiden kom at de kunne vente trollet, sa han liksom siste gang: "Det er bedre én mister livet enn to," og kløv så opp i treet igjen.
[Samme forløp som første gang, men med ti hoder på trollet og sølvkledning]
Da den tredje torsdagskvelden kom, gikk det akkurat like ens som de to første gangene; hele kongsgården var kledd med svart, og alle var i sorg og sut, men Ridder Rød sa han syntes ikke de hadde så mye å være redd for; hadde han frelst kongsdatteren fra to troll, så kunne han vel frelse henne fra det tredje også. [Samme forløp, men med femten hoder og messingkledning]
Avsløringen
Men på bryllupsdagen ba prinsessen at hun måtte få den vesle gutten som var i kjøkkenet og bar ved og vann for kokkejenta, til å skjenke i skålene ved brudebordet. "Å hva vil du med den svarte fillegutten her inne?" sa Ridder Rød; men prinsessen sa at ham ville hun ha til å skjenke og ingen annen, og endelig fikk hun da lov; og så gikk alt slik som det var avtalt mellom Lillekort og kongsdatteren: han spilte en dråpe på tallerkenen til Ridder Rød, men ingen på hennes, og hver gang ble Ridder Rød sint og slo til ham. Ved det første slaget falt fillekledningen av Lillekort, som han hadde på i kjøkkenet, og ved det andre slaget falt messingkledningen, og ved det tredje sølvkledningen, så sto han der i gullkledningen, så blank og gild at det lyste av ham.
Da sa kongsdatteren: "Skam få deg som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!"
Ridder Rød svor og bante på at han hadde frelst henne; men så sa kongen: "Den som har frelst min datter, har vel noe å vise for seg." Ja, Ridder Rød løp straks avsted etter tørkleet sitt, med lunger og tunger i, og Lillekort hentet alt det gull og sølv og alt det gilde han hadde tatt ut av trollskipet; så la de hver sitt fram for kongen, "han må ha drept trollet: for slikt er ikke å få hos noen annen"; og så ble Ridder Rød kastet i ormegården, og Lillekort skulle få prinsessen og halve riket.
Reisen under havet
En dag gikk kongen og Lillekort og spaserte; så spurte Lillekort kongen om han hadde hatt flere barn.
"Jo," sa kongen, "jeg har hatt en datter til; men henne har trollet tatt, for det var ikke noen som kunne frelse henne. Nå skal du ha den ene datteren min; men kan du frelse den trollet har tatt, med, skal du gjerne få henne og det andre halve riket også."
"Jeg får vel friste," sa Lillekort; "men jeg må ha en jernkjetting som er fem hundre alen lang, og så vil jeg ha fem hundre mann, og niste til dem for femten uker; for jeg vil langt til sjøs," sa han.
Ja, det skulle han nok få; men kongen var redd han ikke hadde så stort skip at det kunne bære det alt sammen.
"Jeg har skip sjøl," sa Lillekort, og tok det han hadde fått av den gamle kjerringa, opp av lomma.
[Skipet vokser og de seiler til trollets rike under havet]
Da Lillekort vel var kommet ombord igjen, sa han: "Gå nå salt vann og ferskt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer ved kongens gård," og straks fór skipet avsted, så gule fossen sto om det. Da de på kongsgården så skipet, var de ikke sene til å møte med sang og spill, og tok imot dem, men gladest av alle var kongen, som nå hadde fått igjen den andre datteren sin også.
Kong Lavring kommer
Men den som ikke var vel til mote, det var Lillekort; for begge kongsdøtrene ville ha ham, og han ville ikke ha noen annen enn den han først hadde frelst - det var den yngste det. Derfor gikk han titt og ofte og tenkte på hvordan han skulle bære seg at for å få henne, for den andre ville han også nødig gjøre imot. En dag han gikk og tenkte hit og dit på dette, falt det ham inn at bare han nå hadde bror sin hos seg, kong Lavring, som var så lik ham at ingen kunne skjelne dem fra hinannen, så kunne han få den andre kongsdatteren og det halve riket, for selv syntes han at han hadde nok med den ene halvdelen. Aldri før hadde han kommet på det, så gikk han utenfor slottet og ropte på kong Lavring. Nei, det kom ingen. Så ropte han én gang til og litt høyere, men nei, det kom enda ingen. Så ropte Lillekort tredje gangen, og det av alle krefter, så sto broren der.
"Jeg sa du ikke skulle rope på meg, uten du var i din ytterste nød," sa han til Lillekort, "og her er jo ikke en mygg som kan gjøre deg noe."
Dermed dasket han til ham så Lillekort rullet bortover bakken.
"Å skam få deg at du slår!" sa Lillekort; "først har jeg vunnet den ene kongsdatteren og det halve riket, og så den andre kongsdatteren og det andre halve riket, og så tenkte jeg å gi deg den ene kongsdatteren og halvdelen av kongeriket med meg - syntes du det er rimelig å fare fram slik?"
Da kong Lavring hørte det, ba han bror sin om forlatelse, og de ble straks gode venner og vel forlikt igjen.
"Nå vet du," sa Lillekort, "at vi er så like at ingen kan kjenne den ene av oss fra den andre: bytt nå klær med meg og gå opp på slottet, så tror kongsdøtrene det er jeg som kommer; den som da først kysser deg, skal du ha, så tar jeg den andre;" for han visste at den eldste kongsdatteren var den sterkeste, og så kunne han vel skjønne hvordan det ville gå.
Det var kong Lavring straks villig til; han byttet klær med broren og gikk opp på slottet. Da han kom inn på rommet til kongsdøtrene, trodde de det var Lillekort, og begge sprang på timen imot ham, men den eldste, som var størst og sterkest, skubbet søsteren til side og tok kong Lavring om halsen og kysset ham; og så fikk da han henne, og Lillekort den yngste kongsdatteren. Da kan det vel hende det ble bryllup, og det så det hørtes og spurtes over sju kongeriker.