et var en gang en fattig enke som hadde en sønn som het Kristen. Hun drev en liten krambu, men forretningene gikk dårlig, og de hadde nesten ingenting å leve av.
Siste sjanse
En dag sa moren til Kristen: "Kjære sønn, vi har bare en ting igjen som er verdt noe - de tyve hjulene med gammelost som ligger på lageret. Ta dem og dra til fjerne land for å selge dem. Kanskje kan du få så mye betalt at vi kan redde forretningen."
Kristen pakket ostene på en slede og dro av gårde. Han hadde ikke råd til hest, så han måtte trekke sleden selv.
Etter mange dagers vandring kom han til en fremmed by. Der satte han seg på torget og ropte: "Gammelost! Den beste gammelosten fra hjembygda!"
Den døde mannen
Da Kristen hadde sittet der en stund, kom det en prest og spurte om han kunne kjøpe ost til begravelsen av en fattig mann.
"Hvor mye koster det?" spurte presten.
"Ti daler for ett hjul," sa Kristen.
"Det er altfor dyrt for oss," sa presten bedrøvet. "Den døde var så fattig at vi knapt har råd til kiste. Vi kan ikke betale for mat til begravelsesølet."
Kristen tenkte på den stakkars mannen som skulle begraves uten skikkelig begravelsesøl.
"Ta et hjul gratis," sa han til presten. "Ingen skal begrave sine døde uten mat på bordet."
Presten takket ham hjertelig og gikk sin vei med osten.
Den syke prinsessen
Neste dag kom det bud at kongens datter lå for døden. Hun hadde ikke vært i stand til å spise noe på flere uker, men nå hadde hun plutselig fått lyst på gammelost.
"Hvis noen kan redde prinsessens liv med god ost, skal han få hennes hånd og halve riket," ropte heroldene på torget.
Kristen tok sitt beste hjul med ost og gikk til slottet.
"Jeg har ost som kan helbrede prinsessen," sa han til vaktene.
De førte ham inn til kongen, som desperat sa: "Hvis du kan redde datteren min, skal du få alt jeg eier."
Kristen gikk inn til prinsessen. Hun var blek og svak, men da hun smakte på osten, lyste ansiktet hennes opp.
"Denne osten smaker akkurat som den gamle kokkens som vi hadde da jeg var barn," sa hun. "Den minner meg om lykkelige dager."
Hun spiste av osten, og med hver bit fikk hun tilbake kreftene. Innen kvelden var hun helt frisk.
Belønningen
Kongen var så glad at han holdt ord. Han ga Kristen prinsessens hånd og halve riket.
"Men jeg er bare en fattig kramgutt," sa Kristen. "Jeg er ikke verdig til å gifte meg med en prinsesse."
"Du reddet hennes liv," sa kongen. "Det gjør deg verdig til alt."
Men prinsessen selv sa: "Jeg vil gjerne gifte meg med deg, ikke fordi faren min sier det, men fordi jeg har sett hvor godt hjerte du har. En mann som gir bort sin siste ost til en fattig død mann, han vil alltid ta seg godt av dem han elsker."
Hjemreisen
Kristen giftet seg med prinsessen, men han ville ikke bli i det fremmede landet.
"La oss reise hjem til min mor," sa han til sin nye kone. "Hun er alene og har ingenting."
Prinsessen syntes det var en god idé. De pakket sammen alle skattene og dro tilbake til Kristens hjembygd.
Da moren så at sønnen kom hjem med en prinsesse og vognlass med gull og sølv, trodde hun først hun drømte.
"Hvordan gikk det med ostesalget?" spurte hun.
"Jeg solgte en ost for et helt kongerike," lo Kristen og fortalte hele historien.
Den mystiske gjengangeren
Men en dag kom det en fremmed mann til deres hus. Han var kledd i fine klær og hadde en skinnende gull-ring på fingeren.
"Jeg kommer for å takke deg, Kristen," sa han.
"Takke for hva?" spurte Kristen forundret.
"For osten du ga til min begravelse," sa mannen. "Jeg var den fattige mannen som døde i den fremmede byen. Fordi du var så god mot meg i døden, har jeg fått lov av de høyere makter til å komme tilbake og gi deg en gave."
Han ga Kristen ringen.
"Denne ringen vil alltid beskytte deg og din familie," sa han. "Og den vil sørge for at dere aldri mer blir fattige."
Den lykkelige slutten
Mannen forsvant, men ringen ble værende. Fra den dagen av gikk alt Kristen tok i, bra. Krambuforretningen blomstret, prinsessen og han fikk mange barn, og de levde lenge og lykkelig.
Og moren til Kristen fikk være med å oppleve det hele. Hun ble en stolt bestemor som alltid sa til barnebarna:
"Husk dette, små dere: Den som gir med god vilje til dem som har mindre, han får alltid ti ganger mer tilbake."
Ringen gikk i arv fra far til sønn, og familien forble rik og lykkelig i mange generasjoner. Men viktigst av alt: De glemte aldri å hjelpe dem som hadde mindre enn seg selv.