et var en gang en bonde, som var så rik at han hadde gull til å beså sine åkrer med, dersom han ville. Men hvor rik han var, så var han minst dobbelt så snill også, og han ville ikke gi en tigger en bismling, om tiggeren så dode av sult for døra hans. Færskjegg, kalte de ham, men navnet hans var det ikke meget flere visste.
Den mystiske fremmede
En gang kom en fremmed mann til gården hans og bad om husly og mat for Guds skyld. "Guds skyld!" sa bonden. "Tror du jeg har mat til hver støvfagg som kommer hit? Gå til naboene dine! Det er jul nå, og de har kokt og stekt så der er mer enn de orker å spise."
"Du har rett i det," sa den fremmede, "men jeg kommer fra et land hvor de ikke vet om julen; der er ikke så godt som her. Men jeg har ikke spurt deg om så meget heller," sa han; "bare om jeg skulle få sitte ved den varme peisen din i natt, det kan du da ikke nekte meg."
"Rart," sa bonden, "hvor de fattige kan få disse store pretensjonene! Først vil du ha mat, og så vil du ha husly, og så vil du du ha varme også. Folk må vel ha nok i sitt eget, uten å skulle traktere alle landstrykere," sa han og slo døra i låsen for den fremmede.
Men så gikk kjerringa hans og åpnet for ham. "Åh, kom inn, du, kjære far!" sa hun. "Jeg skal nok finne ut ei graut til deg; der har ikke været sånn hunger for døra vår før."
Hun tok ham inn i stuen, og satte fram graut til ham, og ellers både det ene og det andre.
"Den karen kjenner jeg visst," sa bonden og mumlet og knurret mens han gikk av og til i stuen.
"Vet du hvem det er da?" sa kjerringa.
"Nei, det vet jeg ikke," sa bonden, "men jeg har sett ham før, om det ikke er mange år siden."
Forvandlingen
Nå hadde den fremmede spist seg mett, og så ba han om han kunne få sitte ved peisen og varme seg litt. Ja, det kunne han da få lov til, men så tok bonden sin kone ved armen og gikk bort i et annet rom med henne. "Den mannen kjenner jeg," sa han; "det er han som kom hit i fjor julaften, og da han gikk, hadde vi alt stolt på et øyeblikk. Så stell deg så han kommer ut av stuen så fort som mulig, for ellers får vi nok komme ille avsted i år også."
Så kom kjerringa inn i stuen igjen. "Jeg er så rar at jeg nødig vil ha deg til å være her i natt," sa hun til den fremmede, "for mannen min er så sint, og kommer han til å få øye på deg her i morgen tidlig, blir han enda sintere."
"Gi jeg bare fikk ligge ved peisen i natt da," sa den fremmede, "jeg skal nok gå før dagen gryr. Men gi du ville sitte og prate litt med meg i natt, skulle det være så snilt, for jeg er så lei meg av å være alene."
Nei, det hadde hun ikke tid til; hun skulle stå opp tidlig om morgenen og bake til julen.
"Gi du ikke ville bake i natt da? Jeg kan godt sitte og prate mens du baker," sa den fremmede.
Ja, det kunne de da vel, mente kjerringa.
Bakeriet
Hun tok til å elne og elte, og den fremmede satte seg bort ved peisen. Nå var han ikke der så lenge før kjerringa kom til å se at alt det hun hadde av melet, ble til den beste kringle og det fineste hvetebrød så snart hun kom det på bordet; og bakte aldri så fort, så ble der aldri tomt for veder i ovnen heller.
"Gud velsigne deg, hva kan det være for en mann du er!" sa kjerringa.
"Åh, det er ikke så farligt det," sa den fremmede. Men så kom bonden inn, for han kunne ikke sove.
Da han fikk se alt det bake brødet og de gjeve kringlerne, ble han så glad at han gled på gulvet. "Kjerringa mi har ikke stått oppi ei slik baking siden den gangen jeg fridde til henne," ropte han.
"Mannen din forstår seg ikke på baking," sa den fremmede, "hun har aldri bakt før."
"Hvem pokker er du da, som baker?" sa bonden og stirret så han var nær ved å falle baklengs.
"Det sier jeg ikke," sa den fremmede.
"Jo, det skal du si," ropte bonden.
"Nei," sa den fremmede.
"Jo," skrek bonden og tok i ham.
"Nei," sa den fremmede og red bonden en ørefik så han fløy ut av døra og langt ut på tunet.
Da bonden kom til sig selv igjen, lå han rett ved et lite tjern som var på den andre siden av veien. Hans eget hus kunne han ikke se; han lå og stirret og stirret, men der var ikke annet enn lyng og myr og øde mark.
Den nye tilværelsen
Der lå bonden og funderte; han kunne ikke skjønne dette. Men så kom han til å mene at han vel hadde gått seg vill, og at han måtte se å finne hjem igjen. Han reiste seg, og han gikk og leitet og leitet; men hjem fant han ikke. Da det led på morgen, så han nokon røyk av en skorstein langt borte, og dit gikk han.
Det var et lite grått husken, og da han kom dit, så han en gammel kjerring som satt på trappa og spant.
"God morgen, mor!" sa bonden.
"God morgen, du også!" sa kjerringa. "Men hvor kommer du fra da? Du ser ut som du har vært ute å ligge hele natten."
"Ja, det er nettopp det jeg har gjort," sa bonden, "og det går ikke bedre med meg enn at jeg er så fordømt at jeg har gått meg vill også. Kan du si meg veien til Værskjegg?" sa han, for det var det de kalte gården hans.
"Værskjegg?" sa kjerringa og tenkte seg om. "Er det ikke det navnet på den rike mannen som bor fem mil ovenfor her?"
"Ja, det er det," sa bonden.
"Da har du da en lang vei å gå, og du ser ut som du trenger å få deg litt mat først," sa kjerringa. "Kom inn du, så skal du få ei graut og en dram."
Bonden var ikke uvilling til det heller; han kom inn, og kjerringa satte fram graut til ham og en dram også. Da han hadde spist, ga hun ham en stav og viste ham veien; han sa farvel og takket for godt lag.
Lærdommen
Da han hadde gått et langt stykke, kom han til et hus igjen; der gikk han inn, og det var det samme der også; de tok vel imot ham, ga ham mat, og viste ham veien siden. Så gikk det dag etter dag; hvor han kom, hadde de mat til ham og bed ham sitte litt og hvile; og ingen ville ha noe for det heller. Alle var snille og gode imot ham.
"Gud velsigne meg, hvor folk er snille imot en stakkars en!" sa bonden til sig selv. "Hadde jeg visst det før, så hadde jeg ikke vært så snill imot de fattige, jeg heller."
Nå var han blitt så vant til å få hjelp og snille ord overalt, at han trodde ikke annet enn at det gikk så til overalt i verden; så da han kom til sin egen gård, gikk han ganske trygt opp til døra og ba om husly.
"Fy slike skarn!" sa mannen som kom til døra. "Pakk deg av landet og se å få deg arbeid! Vi har ikke lyst til å fø alle landstrykere." Og så slo han døra i låsen for ham.
Bonden ble så forundret at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg selv. Så gikk han rundt huset og banket på kjøkkendøra.
"Hva vil du?" skrek kjerringa, og hun så så sint ut at det var ikke til å være redd for henne.
"Åh, jeg ville bare be om ei graut og husly for Guds skyld," sa bonden.
"Guds skyld! Tror du jeg har mat til hver støvfagg som kommer hit? Gå til naboene dine!" ropte kjerringa og slo igjen døra.
Da skjønte bonden hvor han var henne, og hvor snill han selv hadde vært; og så gikk han og satte seg på et steingjerde som var ved veien, og begynte å gråte.
Så kom den fremmede bort til ham. "Nå, kjære Færskjegg," sa han, "hvordan liker du deg?"
"Åh, ille nok!" sa bonden. "Men gi jeg bare får komme hjem igjen, så skal jeg aldri være ublid imot en stakkars en mer."
"Skal du holde det da?" sa den fremmede.
"Ja, det kan du stole på," sa bonden.
"Godt," sa den fremmede. "Men du vet at det koster litt å fare så vidt bort og komme hjem igjen også."
"Ja, hva skal det koste da?" spurte bonden.
"Ikke mer enn en tolvtedel av det du eier," sa den fremmede.
"Å nei, det er for mye!" ropte bonden.
"Som du vil," sa den fremmede og gikk sin vei.
Bonden satt på gjerdet og tenkte på hvem den fremmede kunne være, og hvor han skulle gjøre av seg nå; han hadde ikke annat til klær enn fillene han sto og gikk i, og ikke så mye som en skilling i lommen. Han fikk det så tungt og vondt at han tok til å gråte igjen.
Så kom den fremmede tilbake.
"Er du blitt ombestemt?" sa han.
"Ja, om du vil nøyes med en tolftedel," sa bonden.
"Nei," sa den fremmede, "nå koster det en seksdel."
"Det blir for mye!" ropte bonden.
"Som du vil," sa den fremmede og gikk igjen.
Hjemkomsten
Enda lenger tenkte bonden på hvor ille det var å være både hjemløs og fattig og ingen å få hjelp av, så han tok til å gråte så det var stygt å se på. Da kom den fremmede for tredje gangen.
"Nå kan du få komme hjem for halvparten av det du eier," sa han.
"Åh, det blir for mye! Kan du ikke nøyes med tredjedelen?" sa bonden.
"Nei," sa den fremmede.
"Kvartedelen da?" spurte bonden.
"Nei," sa den fremmede.
"Å, ta halvparten da!" skrek bonden; "jeg kan ikke leve og være så fattig!"
I det samme sto bonden i sin egen stue, og der så han kjerringa si som sto ved peisen og bakte, akkurat som den natten den fremmede hadde vært der.
"Hvor har du vært så lenge?" spurte kjerringa. "Jeg har gått og ventet på deg i to timer for vi skulle til kirken."
Men bonden var så glad over å komme hjem igjen at han både lo og gråt på en gang, og så fortalte han kjerringa hele historien.
Fra den dagen av var det ingen så snill imot fattige og trengende som han Færskjegg; han levde efter det han hadde lovet, og alt gikk vel med ham resten av dagene, enda han ikke var så rik som før.