et var en gang en konge som hadde en datter; hun var så snakksom og kvikk på mål og så bitende med tungen at det ikke var maken; det var aldri noen som kunne få igjen for henne, og så var hun også vakker, så det ikke var måte på det. Så gav kongen ut at den som kunne målbinde henne, han skulle få henne til kone og halve riket med; men den som prøvde seg og ikke kunne det, han skulle straffes på nakke og rygg.
Der var nok som ville prøve, for det var en god sak, både prinsessen og halve riket; men alle fikk de straffes på nakke og rygg, for ingen av dem kunne få igjen for prinsessen.
Bondegutten som ville prøve
Nå var det en fattig bondegutt som hadde hørt pralt om prinsessen, og han ville gjerne ta opp til slottet og prøve seg også. Foreldrene hans syntes det var dumt; de mente ikke han var mann for det, når så mange fornemme og lærde folk hadde feilet. Men gutten ble ved sitt, han ville dit, og så gikk han.
Da han kom til slottet, fortalte han kongen hva han ville, og kongen sa det kunne han jo få prøve, men det ville ende som med de andre, trodde han; og så sa han til ham, at når han ikke kunne få igjen for prinsessen, så skulle han straffes enda hardere enn de andre, siden han var så dristig som våget seg til det, når han så hvor det gikk med dem.
"Ja, det tar jeg chancen på det," sa gutten, og så fikk han lov til å gå inn til prinsessen.
"God dag!" sa gutten.
"God dag," sa prinsessen. "Har du vært nede og sett faren min i dag?"
"Nei, men jeg har sett svigerfaren min," sa gutten.
Da ble prinsessen like stygg, "Hvordan kan du være så dristig og kalle kongen for svigerfar din, før du vet om du får meg?"
"Ja, det er likt," sa gutten, "for får jeg deg ikke, så mister jeg livet, og da blir han svigerfar min på alle måter."
Prinsessen syntes ikke om dette svaret, men hun lot som ingen ting, og spurte igjen: "Hvor kom du fra i dag morges?"
"Fra sengen," sa gutten.
"Det spurte jeg ikke om," sa prinsessen; "jeg spurte om hvor du kom fra."
"Ja, jeg kom fra sengen," sa gutten. "Hvor kommer man ellers fra om morges?"
"Kan du ikke svare meg skikkelig?" sa prinsessen. "Jeg vil vite hvor hjemstedet ditt er."
"Åh, hjemstedet mitt," sa gutten, "det er der mor og far bor."
"Hvor bor de da?" spurte prinsessen.
"Der har de hjemstedet sitt," sa gutten.
"Hva gjør faren din?" spurte prinsessen.
"Han gjør så og så," sa gutten.
"Hva er det da?"
"Han gjør det ene og det andre," sa gutten, "og ellers det som han ikke lar være."
Prinsessens utålmodighet
Da ble prinsessen vred. "Er du gal, eller vil du gjøre narr av meg?" spurte hun.
"Jeg er ikke gal, og jeg gjør ikke narr av deg heller," sa gutten; "men du er den første og jeg er den andre."
Da ble prinsessen enda vrere og sa: "Du er ikke klok, du!"
"Jo, men du er ikke dum du," sa gutten.
"Kan du ikke snakke som folk?" sa prinsessen.
"Snakker jeg ikke som folk?" sa gutten. "Jeg trodde jeg snakket som far."
Prinsessen var nær ved å gå fra vettet; hun hadde aldri møtt maken. "Hva heter du?" spurte hun.
"Mor kaller meg for det ene, og far kaller meg for det andre, og naboene kaller meg for det tredje," sa gutten.
"Men jeg vil vite hva de kaller deg for!" sa prinsessen.
"Mor kaller meg for kjære sønn," sa gutten.
"Det er ikke navnet ditt," sa prinsessen.
"Nei, men du spurte hva de kalte meg for," sa gutten.
Prinsessen bet seg i leppa; hun hadde ikke møtt maken til kar noen gang. "Hvor er du født da?" spurte hun.
"I sengen hos mor," sa gutten.
"Jeg forstår ikke hvor i landet," sa prinsessen.
"I mitt hjemland," sa gutten.
"Hvor ligger det da?"
"I mitt fedreland," sa gutten.
"Har du søsken?" spurte prinsessen.
"Nei," sa gutten, "men far og mor har noen barn."
"Javel," sa prinsessen, "men jeg vil vite hvor mange dere er i søskenflokken!"
"Vi er like så mange som vi er," sa gutten, "en for hver som ikke er borte, og en til for hver som ikke er hjemme når jeg ikke er der."
Kampen fortsetter
Nå ble prinsessen så vred at hun nesten kunne sprukket. "Du pokker av en kar!" sa hun. "Aldri har jeg møtt maken til dust!"
"Nei, maken er det ingen av oss," sa gutten, "for du er jente og jeg er gutt."
"Hold kjeft!" skrek prinsessen.
"Nei, det kan jeg ikke," sa gutten, "for da kunne jeg ikke snakke med deg."
"Har du aldri lært deg oppførsel?" spurte prinsessen.
"Nei," sa gutten, "far og mor har aldri hatt råd til å sende meg på skole; men hvis du har lyst til å lære meg oppførsel, så skal jeg gjerne lære."
"Kan du lese?" spurte prinsessen.
"Ja, i foreldrene mine," sa gutten.
"Kan du skrive?" spurte prinsessen.
"Skriv hva da?"
"Navnet ditt," sa prinsessen.
"Nei, jeg kan ikke skrive navnet mitt," sa gutten, "for jeg har ikke lært meg det, og dessuten har jeg ikke noe å skrive med heller."
"Er du konfirmert?" spurte prinsessen.
"Nei, men jeg skal konfirmeres," sa gutten.
"Når da?"
"Når presten skal konfirmere meg," sa gutten.
Prinsessen reiste seg; hun kunne ikke holde ut mer, hun var så rasende. "Herregud!" sa hun, "aldri har jeg møtt en sånn tosk!"
"Nei," sa gutten, "det tror jeg ikke du har, for det er vel ikke så mange som jeg heller."
Seieren
Da var det ikke mer å gjøre; prinsessen var så rasende at hun ikke kunne få fram et ord mer, og så vant gutten, og fikk henne til kone og halve riket med på kjøpet, som kongen hadde lovt.
Det holdt han ord, kongen, og så holdt de bryllup med stor stås og moro.
Men jeg var ikke med på bryllupet selv, jeg, så jeg kan ikke si hvor moro det var; men gi du har lyst til å vite det, så kan du gå dit og spørre dem som var med.
De lever nok ennå for den del, og har det nok bra de med.