et var engang en bonde som var så dum at han ikke visste forskjell på en vanlig kjerring og en trollkjerring. Derfor gikk han og giftet seg med en av de underjordiske, han, og det gikk så ille at man knapt kan fortelle om det.
Den dumme bondens frieri
Bonden han gikk og var alene så lenge, og ikke fikk han seg kjerring heller, for ingen ville ha ham. Da han var på det dummeste, gikk han til en klog kone og sa at hun måtte hjelpe ham til å få seg kjerring.
"Du må passe deg så du ikke får deg en trollkjerring," sa den kloge kona, "for de går ofte og later som de er kristne folk, men de er ikke til å leve med."
"Hvordan skal jeg kjenne dem igjen?" spurte den dumme bonden.
"Du kan kjenne dem på at de har halerumpe," sa kona, "og så liker de ikke å høre om Vårherre og hellige ting."
Bonden takket og gikk sin vei. Men han var så dum at han glemte det meste av det han hadde hørt før han kom hjem.
Det ulykkelige giftermålet
Litt etter var det marked i bygda, og dit kom det en vakker jente som ingen kjente. Hun var så pen at alle karene så etter henne, men ingen turde snakke til henne, for hun så så stolt ut.
Men den dumme bonden, han gikk rett bort til henne og ba henne være kjærest med ham.
"Det kan vel gå an," sa jenta og smilte så søtt.
De holdt bryllup allerede den samme uka, for bonden var så ivrig at han ikke ville vente. Men da de kom hjem til gården etter bryllupet, merket han at det begynte å gå underlig til.
De første merkelige hendelsene
Først var det det at kjerring hans ikke ville gå i kirka. Når han sa at de skulle på gudstjeneste, fikk hun slike grimaser og så stygg ut at bonden ble redd.
"Jeg har vondt i hodet," sa hun alltid, "og kan ikke tåle presten."
Så var det det at hun ikke ville ete det samme som han. Mens han hadde grøt og kjøtt og øl, ville hun bare ha rått kjøtt og myrjern og surt øl. Og mens han sov, gikk hun omkring og støyet, så hele huset ristet.
Men det verste var det som skjedde med dyrene. Kyrne ville ikke la seg melke, grisene skrek og løp sin vei så snart de så henne, og hundene gjødde og skjelvde hver gang hun kom nær.
Bonden begynner å skjønne
En dag da bonden satt i stua og tenkte på hvor rart alt var blitt, kom det en gammel kjerring til døra. Det var den kloge kona som han hadde vært hos før.
"Hvordan har du det i ekteskapet ditt?" spurte hun.
"Å, det er så rart," sa bonden. "Kjerringa mi vil ikke gå i kirka, hun eter underlig mat, og alle dyrene er redde for henne."
"Har du sett om hun har halerumpe?" spurte den kloge kona.
"Nei, det har jeg ikke tenkt på," sa bonden.
"Du må finne det ut," sa kona. "Hvis hun har det, så er hun en trollkjerring, og da må du passe deg."
Oppdagelsen
Samme kveld lurte bonden på kjerringa si mens hun kledde av seg. Og se! Der hang det en lang, grå halerumpe bak på henne, akkurat som på en ku.
Nå skjønte han at han hadde giftet seg med en trollkjerring, og han ble så redd at han ikke visste hva han skulle gjøre. Men han tenkte at han måtte late som ingenting, så trollkjerringa ikke skulle merke at han visste det.
Trollkjerringas sanne natur
Men fra den stunda ble det enda verre. Trollkjerringa begynte å vise sin sanne natur. Om natta forvandlet hun seg til en stor, stygg kjerring med langt hår og store tenner. Hun fór omkring i huset og laget slikt leven at bonden ikke fikk sove.
Hun laget mat av edderkopper og padder, og hun snakket med rotter og flaggermus som kom inn gjennom vinduer og dører. Når hun ble sint, kastet hun med gryter og fat så det lyste om henne.
"Du dumme karl!" skrek hun til bonden. "Trodde du at du skulle få deg en fin kjerring? Nå skal du få se hva det vil si å være gift med en av våre!"
Bondens forsøk på å komme seg unna
Bonden prøvde å rømme, men han kom ikke lenger enn til gårdsporten før trollkjerringa kom farende etter ham på en malket. Hun fikk tak i ham og dro ham tilbake til huset.
"Du slipper ikke unna," sa hun. "Nå er du min, og min skal du være til evig tid!"
Hun bandt ham fast til en stol og ga ham bare brød og vann. Hver dag sa hun at snart skulle hun ete ham opp, men først skulle han bli mager og sur, så han smakte bedre.
Redningen
Men en dag da trollkjerringa var ute i skogen og sanket sopp og ugress, kom den kloge kona igjen. Hun så at bonden var bundet fast og forsto straks hvordan det stod til.
"Nå må vi skynde oss," sa hun. "Jeg skal hjelpe deg, men du må gjøre nøyaktig som jeg sier."
Hun løste opp tauene og ga bonden en sølvkors og en salmebok.
"Når trollkjerringa kommer, må du holde korset opp mot henne og synge salmer så høyt du kan," sa hun. "Da kan hun ikke røre deg."
Kampen med trollkjerringa
Da trollkjerringa kom hjem og så at bonden var løs, ble hun så sint at røyken stod ut av ørene på henne. Hun forvandlet seg til et digert troll med horn og klør og stormte mot bonden.
Men bonden holdt korset opp og sang: "En fast borg er vår Gud!" så høyt han kunne. Da stoppet trollkjerringa som om hun hadde støtt mot en vegg.
"Slutt med det synket!" skrek hun. "Det smerter i ørene på meg!"
Men bonden sang bare høyere, og for hver vers blev trollkjerringa mindre og mindre. Til slutt var hun ikke større enn en rotte, og da fór hun ut gjennom peisrøret og var borte for godt.
Moralen
Fra den tid var bonden klokere. Han giftet seg aldri mer, men sa alltid til andre menn:
"Pass dere for å gifte dere med dem dere ikke kjenner ordentlig. Og husk alltid å se etter om de har halerumpe, for det er sikkert tegn på at de er trollkjerringer!"
Og siden den tid har kloke menn alltid sjekket sine kjærester nøye før bryllupet, så de ikke skal ende opp med troll til kjerringer, som den dumme bonden hadde gjort.