et var engang en prest som hadde en klokker, og de to kunne aldri bli enige om noe som helst. Alt som presten sa, sa klokkeren imot, og alt som klokkeren mente, var presten uenig i. Dette gikk så langt at folk i bygda begynte å snakke om deres evige krangel.
Uenigheten blir verre
Presten var en lærd mann som likte å vise seg frem med sin kunnskap, mens klokkeren var en enkel mann fra bygda som mente han visste like mye som presten, bare på en annen måte. Hver søndag når de skulle holde gudstjeneste sammen, endte det alltid med at de kom i ordstrid.
"Klokkeren skal ringe klokkene slik jeg sier," sa presten.
"Nei, jeg har ringt klokker her i tjue år, og jeg vet best hvordan det skal gjøres," svarte klokkeren.
"Du skal synge psalmene i den takt jeg slår," sa presten.
"Du slår for fort, folk får ikke fulgt med," sa klokkeren.
Og slik holdt de på, søndag etter søndag.
Den store krangelen
En dag da de skulle ha gudstjeneste, ble krangelen så ille at presten ble helt rasende.
"Nå får det være nok!" ropte han fra prekestolen. "Enten gjør klokkeren som jeg sier, eller så får han finne seg annet arbeid!"
"Det er bare å prøve!" ropte klokkeren tilbake fra galleriet. "Jeg har vært klokker her lenger enn du har vært prest!"
"Du er en stæersk karl!" skrek presten.
"Og du er en hovmodig prest som tror du vet alt!" skrek klokkeren tilbake.
Menigheten satt og gapte, for slikt hadde de aldri hørt i kirken før.
Prestens planlagte hevn
Presten var så sint at han bestemte seg for å lure klokkeren. Han tenkte: "Jeg skal få den kjeltringen til å gjøre narr av seg selv foran hele bygda!"
Neste søndag kom presten tidlig til kirken og hengte opp en lapp på kirkebøken hvor det stod: "I dag skal det prakes om klokkeren som er en tosk."
Men klokkeren kom enda tidligere, så lappen, og forstod med en gang at presten ville lure ham. Så skrev han under lappen: "Og presten som er en tosk han med."
Gudstjenesten begynner
Da presten kom opp på prekestolen og åpnet kirkeboken, så han hva klokkeren hadde skrevet. Han ble så forvirret at han ikke visste hva han skulle si. Men han måtte jo preke, så han begynte:
"Kjære menighet, i dag skal jeg preke om... om..." Han så ned på lappen igjen. "Om klokkeren som er en tosk!"
Da brøt klokkeren inn fra galleriet: "Og presten som er en tosk han med!"
Hele menigheten brast ut i latter. De syntes det var så morsomt at både presten og klokkeren kalte hverandre for tosk.
En overraskende vending
Men da folk lo så høyt, skjønte både presten og klokkeren hvor dumme de hadde vært. De så på hverandre og innså at de hadde gjort narr av seg selv foran hele bygda.
Presten la fra seg prekenstolen-boken og sa: "Kjære menighet, jeg må bekjenne at jeg har vært en tosk som har kranglet med klokkeren."
Klokkeren reiste seg på galleriet og sa: "Og jeg har vært en like stor tosk som har kranglet med presten."
Forsoningen
"Kan vi ikke bli venner igjen?" spurte presten.
"Det kan vi vel," sa klokkeren.
De gikk ned fra hver sin plass og møttes midt i kirken, hvor de tok hverandre i hånden.
"Fra nå av skal vi være enige," sa presten.
"Ja, det skal vi," sa klokkeren.
Menigheten jublet og klappet, for nå kunne de få fred i kirken igjen.
Den nye preken
Presten gikk tilbake til prekestolen og sa: "Kjære venner, i dag skal jeg preke om noe annet enn jeg hadde tenkt. Jeg skal preke om hvor viktig det er å være snille mot hverandre og ikke krangle om småting."
Og klokkeren sang så vakkert til at alle i kirken ble rørt til tårer.
Slutten på historien
Fra den dagen av var presten og klokkeren de beste vennene. De var alltid enige om alt, og gudstjenestene ble så fine at folk kom langveisfra for å høre dem.
Men hvis noen spurte dem om hvorfor de hadde blitt så enige plutselig, lo de bare og sa: "Vi fant ut at det er bedre å være venner enn tosker!"
Og menigheten lo med dem, for de husket godt den søndagen da både presten og klokkeren hadde kalt hverandre tosker fra prekestolen og galleriet.