et var en gang en konge som hadde seks sønner; de var så glade i hverandre at de aldri ville skilles. Men så skulle de gifte seg, og da de ikke fant prinsesser som de syntes duget i sitt eget rike, bestemte de seg for å reise til andre kongeriker for å fri.
Kongen ville ikke at de skulle reise, men sønnene hans bad så lenge til at han til sist måtte la dem få det som de ville. Så tok de avsted alle seks, og de hadde seilt langt og lenge, da de kom til et kongerike hvor det var seks vakre prinsesser.
Bruderovet
De syntes at de ikke kunne finne vakrere prinsesser enn disse, så de fridde og fikk dem, og nå skulle de seile hjem til faren sin med bruder. Men da de hadde seilt et stykke på veien, kom det en fryktelig storm, og da de tenkte de skulle drukne, så de land og styrte dit.
Men da de kom i land, var der en stor, svær rise som tok alle de seks brudeparene og bar dem hjem til seg.
Da det led lenge uten at prinsene kom hjem, ble kongen både trist og bekymret, og han ville sende folk ut for å lete etter dem. Men da han gikk og grublet på dette, kom den yngste sønnen hans og bad om lov til å reise ut og lete etter brødrene sine.
"Nei," sa kongen, "jeg vil ikke la deg reise; du er så ung, og du kjenner ikke til de farene som finnes i verden. Jeg har allerede mistet seks sønner, og jeg vil ikke miste deg også."
Men prinsen ba så lenge og så inntrengende at kongen til sist måtte la ham reise.
Askeladden setter ut
Da kongesønnen hadde seilt lenge, kom han til risen som hadde tatt brødrene hans. Men risen var ikke hjemme; det var bare hans kjerring.
"Uha! her kommer det en som vil fri til meg," sa kjerringen da hun så prinsen.
"Nei, takk skal du ha," sa prinsen. "Det ønsker jeg ikke så nøye. Men kan du ikke si meg hvor brødrene mine er hen?" Og så fortalte han hvordan det hadde gått.
"Åh, det er vel dine brødre som risen kom hjem med i går kveld," sa kjerringen. "For han kom med seks kongesønner, og hver av dem hadde sin brud med seg. Men nå sover de alle sju i den store steingrotten nedenfor huset. Risen hugger hodet av en av dem hver morgen til lunsj, for han er så glad i fersk kongsblod."
"Er det ingen råd å få fri dem?" spurte prinsen.
"Nei, det tror jeg ikke," sa kjerringen. "Du kan ikke drape risen, for han har ikke hjerte på seg."
"Hvor har han hjertet da?" spurte prinsen.
"Åh, det er en lang historie," sa kjerringen. "Langt, langt herfra er det en kirke, og i den kirken er det en brønn, og i brønnen er det en and, og i anden er det et egg, og i det egget er det risens hjerte."
Reisen til hjertet
Dette var en vanskelig oppgave, men prinsen var både modig og klok. Han takket kjerringen og sa at han skulle prøve å finne risens hjerte.
Så satte han ut på den lange reisen. Han gikk i dagevis gjennom dype skoger og over høye fjell, til han endelig kom til kirken som kjerringen hadde snakket om.
Utenfor kirken møtte han en ulv som lå og sultet.
"Kjære deg, gi meg noe å spise," sa ulven. "Jeg har ikke fått mat på to år."
"Nei, jeg har ikke noe å gi deg," sa prinsen. "Jeg sulter selv."
"Vel, hvis du ikke gir meg mat, så spiser jeg deg," sa ulven.
"Ikke gjør det," sa prinsen. "Jeg skal hjelpe deg med å få mat senere."
Da lot ulven ham gå.
Litt lenger fremme møtte han en ravn som satt i et tre.
"Kjære deg, gi meg noe å spise," sa ravnen. "Jeg har ikke fått mat på to år, og mine unger dør av sult."
"Nei, jeg har ikke noe å gi deg," sa prinsen. "Jeg sulter selv."
"Vel, hvis du ikke gir meg mat, så hugger jeg øynene ut på deg," sa ravnen.
"Ikke gjør det," sa prinsen. "Jeg skal hjelpe deg med å få mat senere."
Da lot ravnen ham gå.
Da han kom til kirken, var døren låst. Men han hadde en nøkkel som passet, og han åpnet døren og gikk inn.
I kirken
I kirken var det en stor brønn midt på gulvet. Prinsen så ned i brønnen, og der så han en and som svømte rundt.
"Hvordan skal jeg få tak i anden?" tenkte han.
Da kom ravnen flyvende.
"Se, nå kan jeg hjelpe deg," sa ravnen. "Jeg skal fange anden for deg, hvis du lover å gi meg mat etterpå."
"Det kan du stole på," sa prinsen.
Så dykket ravnen ned i brønnen og fanget anden. Men da den kom opp med anden, falt et egg ut av anden og ned i brønnen.
"Å nei!" sa prinsen. "Nå falt egget ned i vannet!"
Men da kom det en stor fisk svømmende.
"Jeg skal hente egget for deg," sa fisken. "Men da må du gi meg noe å spise etterpå."
"Det skal du få," sa prinsen.
Fisken dykket ned og hentet egget.
Tilbake til risen
Nå hadde prinsen fått tak i egget som inneholdt risens hjerte. Han takket dyrene og lovte å belønne dem senere. Så skyndte han seg tilbake til risens hus.
Da han kom tilbake, var risen kommet hjem.
"Hvem er du?" brølte risen da han så prinsen.
"Jeg er bror til de seks prinsene du holder fanget," sa prinsen.
"Åh, så du er kommet for å fri dem ut? Det kan du bare glemme. Ingen kan drepe meg, for jeg har ikke hjerte på meg!"
"Ikke?" sa prinsen, og tok frem egget. "Er ikke dette hjertet ditt?"
Da risen så egget, ble han dødsredd.
"Hvor har du fått tak i det?" ropte han.
"Det skal du ikke spørre om," sa prinsen. "Men nå skal du fri brødrene mine og prinsessene, ellers knuser jeg egget!"
"Nei, ikke gjør det!" sa risen. "Da dør jeg!"
"Først må du fri fangene," sa prinsen.
Frigjøringen
Risen måtte gjøre som prinsen sa. Han åpnet steingrotten og slapp ut alle de seks brødrene og de seks prinsessene.
Men prinsen stolte ikke på risen.
"Du må også love å aldri mer gjøre vondt mot noen," sa han.
"Det lover jeg," sa risen.
Men prinsen trodde ikke på ham. I stedet knuste han egget, og i det samme falt risen død om.
Hjemreisen
Nå var alle fri, og de kunne seile hjem til kongen. Men først måtte prinsen holde løftene sine til dyrene som hadde hjulpet ham.
Han ga ulven mye kjøtt, ravnen fikk korn til seg og ungene sine, og fisken fikk mat i brønnen.
Alle dyrene var så takknemlige at de sa: "Hvis du noen gang trenger hjelp igjen, så rop bare på oss!"
Da prinsene og prinsessene kom hjem til kongen, ble det stor glede og fest. Kongen var så glad for å se alle sønnene sine igjen, og han var spesielt stolt av den yngste sønnen som hadde vært så modig og klok.
Og så var det bryllup og fest, og de levde lykkeleg til sine dagers ende.