et var engang fem kjerringer som gikk på en åker og skar; alle var de barnløse, og alle ønsket de at de hadde seg et barn. Rett som det var, fikk de se et urimelig stort gås-egg, mest så stort som et mannshode.
"Jeg så det først," sa den ene.
"Jeg så det likså tidlig som du," skrek den andre.
Slik drev de på, og ble så usams om egget at de nesten ville i luggen på hverandre. Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke ut gåsungen.
Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for føa både til seg og henne. Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun tydelig det var en unge inni egget, som skrek på "sild og velling og graut og mjølk", og så pikket hun hull på det; men istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek på, da han kom ut, var "sild og velling og graut og mjølk". Så kalte de ham Mumle Gåsegg.
Den grådigste av alle
Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks, så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham lenger.
Da Mumle Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke han til dem, og dermed strøk han av gårde.
I tjeneste hos bonden
Langt om lenge kom han til en bondegård og spurte etter tjeneste. Der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja, Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått, så stakk han det i lommen sin.
"Du får plukke ut den steinen av åkeren," sa mannen; "du kan da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg."
Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden.
I kongsgården
Mumle Gåsegg strøk til kongen, og fikk tjeneste med én gang. Han skulle være visergutt og hjelpe jentene å bære ved og vann. Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge. Ja, Mumle Gåsegg tok til å knerte og hugge så flisene spraket omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og emningsved.
Det var harmelig, syntes gårdsfuten, og så sa han han ikke skulle få smake mat, før han hadde vært til skogs og hugget likså mye tømmer som det han hadde fliset opp til ved.
Mumle Gåsegg gikk til smia, og fikk smeden til å hjelpe seg å lage øks av femten våger jern. Så fór han til tømmerskogen og tok til å snauhugge; det strøk med både bjelkegraner og mastefuruer. Så la han et dugelig lass på sleden og satte alle hestene for; men de kom ikke av flekken med det lasset, og da han tok dem i hodet og ville få det på glid, dro han hodene av; så veltet han hestene ut av skjækene opp i marka, og dro fram lasset alene.
Krigen
Da det kom fiender i landet, sa kongen til ham at han fikk ta folk med seg og ta imot fienden. Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle Gåsegg.
Men en dyktig klubbe måtte han ha. De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den kunne være bra til å knekke nøtter med, sa Mumle Gåsegg. Så smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge sko med, sa Mumle. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg, og laget en klubbe på femten skippund.
Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, slengte han seg i bakken og satte seg til å ete bak den store matskreppen. Men de ga seg til å skyte på ham med én gang, så det både regnet og haglet med riflekuler. Det bet hverken bly eller jern på ham, og matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene.
Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om de ville ta maten av munnen på ham. Han slo noen slag til, så det ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner, og så var det ute med den krigen.
Til helvete etter landskyld
Da kongen ikke visste hvordan han skulle bli kvitt ham, sendte han ham til helvete: "Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han.
Da Mumle kom fram, var Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen.
Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.
Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen.
Kampen med Gamle-Erik
Straks Mumle hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, satte han etter ham. Og han kom innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham.
Slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin.
Kongens skjebne
Da Mumle kom tilbake ville han ha lønnen kongen hadde lovt ham, og da kongen vred seg for å gi ham den, og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl.
Ja, det gjorde kongen, og da den var i stand, tok Mumle kongen ut på tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs. Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være matløs, og er han ikke kommet ned igjen, så svever han mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.