Høsten 1826 kom en fjorten år gammel glassmestersønn fra Christiania til Norderhov på Ringerike. Peter Christen Asbjørnsen hadde vært mye syk, og på katedralskolen gikk det trådt. Han var mer opptatt av turer til Ekeberg og av alt han leste på egen hånd enn av leksene. Faren ga opp skolen og sendte ham i stedet til prost Størens treårige artiumskurs, et sted samtiden kalte en «studentfabrikk».
Der møtte han Jørgen Moe, ett år yngre, sønn av en gårdbruker som også satt på Stortinget. Asbjørnsen var født i Christiania i 1812, Moe i Hole på Ringerike i 1813, og begge var sendt til kurset av foreldrene for å bli klare til examen artium. På kurset møtte Asbjørnsen også Andreas Wulfsberg Grøtting, som skulle dukke opp igjen i eventyrarbeidet mange år senere. De tre ble nære venner. Og vennskapet mellom Asbjørnsen og Moe varte livet ut.
Med blyant og notatbok
Folkeeventyr er fortellinger uten kjent opphav, fortalt videre fra generasjon til generasjon. Skulle de bevares, måtte noen skrive dem ned. Inspirasjonen kom fra brødrene Grimm og de tyske eventyrsamlingene deres. Etter samme mønster reiste Asbjørnsen og Moe rundt i Sør-Norge med akademiske stipender og skrev ned det folk fortalte dem, med blyant og notatbok. I notatbøkene havnet både eventyr og sagn. Moe samlet blant annet i hjemtraktene på Ringerike. Jomfruen på glassberget skrev han opp der, og eventyret kom på trykk i 1844.
Oppskriftene ble siden samordnet og gjenfortalt i en felles form før de gikk i trykken. Det er den formen norske lesere kjenner.
Like før jul 1841
Det første heftet av Norske Folkeeventyr kom like før jul i 1841 og var på 96 sider. I de to neste årene fulgte hefte to og tre, og et fjerde kom i 1844. Blant eventyrene som etter hvert sto samlet, er De tre bukkene Bruse, Askeladden som kappåt med trollet, Østenfor sol og vestenfor måne og Soria Moria slott.
Andreutgaven ble trykt i 1851 og datert 1852, og var den første helhetlige, avsluttede samlingen. Moe hadde i 1849 og 1850 vært verdens første statsstipendiat i folkeminnevitenskap, og han skrev innledning og kommentarer til hver eventyrtype. Derfor kalles andreutgaven gjerne den vitenskapelige utgaven. Samlingen ble etter hvert oversatt til flere språk.
Presten og forstmannen
Ingen av dem levde av eventyr. Moe tok teologisk embetseksamen i 1839 og gikk kirkeveien, som kapellan i Krødsherad fra 1853, sogneprest på Bragernes i Drammen fra 1863, i Vestre Aker fra 1870, og fra 1875 biskop i Kristiansand. Ved siden av prestegjerningen skrev han dikt, blant andre «Ungbirken». Han døde i Kristiansand i 1882.
Asbjørnsen ble zoolog og forstmann. Han begynte på medisinstudiet i 1837, men det var naturvitenskapen som ble hans felt, og han ble etter hvert medlem av flere europeiske vitenskapsselskaper. Mye av tiden etter 1850 gikk til zoologiske og økonomiske studier. Og han ga seg aldri med eventyrene.
Mellom 1845 og 1848 ga han ut to bind på egen hånd, Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn, der det frodige fortellertalentet hans og evnen til å gjendikte selvstendig kommer tydelig fram. Ordet eventyr i tittelen er litt misvisende. Bindene inneholder sagn og folks egne minner om møter med huldra og de underjordiske, lagt inn i rammefortellinger der en vandrende forteller møter folk i skog og utmark. En sommernatt på Krokskogen fra 1848 er en av de mest kjente, og blant sagnene finnes Skarvene fra Utrøst, om huldrelandet ute i havet. Mens Moe gjorde karriere i kirken, sto Asbjørnsen for de nye utgivelsene, med en ny eventyrsamling i 1871 og i 1879 den første gjennomillustrerte utgaven, der Hans Gude samordnet bidragene fra yngre kunstnere. Asbjørnsen døde i Christiania i januar 1885, snaut tre år etter Moe.
Et språk midt imellom
Hvilket språk skulle eventyrene få på trykk? Skriftspråket i Norge var dansk, fortellerne snakket dialekt, og de to samlerne var lenge usikre på hva de skulle velge. Løsningen ble noe midt imellom, dansk rettskrivning med norske ord og vendinger, og med rytmen fra muntlig fortelling i setningene. I de muntlige partiene gikk Asbjørnsen enda lenger mot målføret. Ivar Aasen ga råd, og skolekameraten fra Norderhov, Andreas Wulfsberg Grøtting, hjalp til med hallingmålet i En halling med kvannerot.
Samlingene ble på den måten et nybrottsarbeid i norsk språkrøkt, i en tid da skriftspråket fortsatt var det danske. For hver ny utgave skrudde Asbjørnsen språket litt nærmere talemålet, så langt han trodde leserne ville være med. Stilen gjorde inntrykk i samtiden og påvirket forfattere som Henrik Ibsen, og den skrittvise fornorskingen av eventyrspråket peker fram mot det som senere ble bokmål. En del av ordene har til gjengjeld rukket å bli så gamle at de trenger en ordliste.
Fra notatbok til nasjonalarkiv
Arbeidet stoppet ikke med de to. Jørgen Moes sønn Moltke Moe (1859–1913) fortsatte farens arbeid med eventyr og andre folkeminner, og dro selv på lange innsamlingsreiser i Telemark i 1878 og 1880. I 1886, bare 26 år gammel, ble han utnevnt til professor i norsk folkespråk med plikt til også å forelese om norsk folketradisjon. Dermed var han den første professoren i folkloristikk i Norden. Manuskriptsamlingene hans ble testamentert til staten, og sammen med farens og Asbjørnsens oppskrifter er de grunnstammen i Norsk Folkeminnesamling, nasjonalarkivet for norske folkeminner, opprettet ved universitetet i Kristiania i 1914.
Arkivet holdt først til i Universitetsbiblioteket på Drammensveien og flyttet til Blindern i 1962. Der ligger oppskriftene fra reisene fremdeles. Ikke verst for et vennskap som begynte på en «studentfabrikk» på Ringerike.