Det lir mot kveld på ei seter, og en gutt leiter etter hestene i skogkanten. Da hører han lokking inne mellom trærne, og der står ei jente han aldri har sett før, vakrere enn noen i bygda. Hun smiler, og han er nesten framme hos henne da han ser det: under stakken henger en kuhale.
Omtrent slik begynner mange norske sagn. Jenta er ei hulder, et overnaturlig kvinnfolk fra norsk folketro, og navnet sier hva hun er. Ordet kommer av det norrøne verbet _hylja_, å skjule. Huldra er en av de skjulte. Hun er usynlig til hun selv vil noe annet, og hun kan bli borte igjen like fort som hun kom.
Vakker forfra, hul i ryggen
I dag ser vi henne for oss som ei ung jente med tykt, gyllent hår og kuhale. Det bildet festet seg da Theodor Kittelsen og andre kunstnere begynte å tegne folketroas vesener på 1800-tallet. I eldre tradisjon varierer hun mer. Hun kan ha kuhale eller hestehale, noen ganger gaupeører, og ofte er hun innhul i ryggen eller ser ut som en råtten trestubbe bakfra.
Halen og den hule ryggen gjør samme jobb i fortellingene. I opplevelsesfortellingene, de folkloristene kaller memorater, tror fortelleren først at han står overfor en vanlig kvinne. Så får han øye på halen eller ryggen, og da vet både han og tilhørerne hva slags møte dette er. Ellers er huldra sterkere og penere enn menneskekvinner, hun har vakker stemme, og hun er forførende nok til at bygdekarer glemte både tid og sted.
Huldrefolket og de underjordiske
Huldra viser seg helst alene, men hun hører til et folk. Huldrefolket er en samlebetegnelse på de overnaturlige naboene i folketroa, og navnene forteller hvor folk tenkte seg at de bodde: haugfolk i haugen, bergfolk i berget, de underjordiske og de usynlige under jorda. Tusser er nok et ord for det samme, og flere slike ord er samlet i ordlista.
Livet deres lignet menneskenes. De hadde familier, drev gårdsbruk, fisket og handlet, men de levde lenger, kunne trolldom og satt på rikdommer vanlige folk bare kunne drømme om. Huldrekyrne var svarte, hvite eller flekkete, og alltid større og finere enn kyrne i bygda. Sagnene forteller også om underjordiske som byttet bort menneskebarn med sine egne, byttingene.
Tettest sto huldretroa i seterområdene og skogstraktene på Østlandet, men den fantes langs kysten og nordover også. Der fortalte folk om vetter til vanns like gjerne som til lands, som i Skarvene fra Utrøst og Tuftefolket på Sandflesa.
Bergtatt eller gift
Kom du for nær huldrefolket, kunne du bli bergtatt, lokket inn i haugen eller berget og holdt fast der. Folketroa hadde til og med et eget ord for tilstanden, innkvervd, og motivet går igjen i alt fra sagn til balladene om Liti Kjersti og Margit Hjukse. Huldrene lokket sultne gjetere med mat og fristet unge gutter og jenter med giftermål, og den som lot seg friste, ble som regel borte. Den bergtatte måtte ikke smake maten i berget, og kirkeklokker kunne ringe ham ut igjen. De som slapp fri, kom ikke alltid helskinnet fra det. Noen mistet forstanden, andre ble alvorlig syke.
Vernet var kristendommens ord, «Jesu navn» eller et fadervår. Mest utsatt var folk i overganger, kvinner som nettopp hadde født og ennå ikke fått døpt barnet sitt, og de som snart skulle gifte seg. Sagn som Kjæresten i skogen hører hjemme i denne tradisjonen.
Noen sagn ender likevel med bryllup. I sagntypen folkloristene kaller «Kone av huldreætt» fanger en mann ei huldrejente på setra, gjerne ved å kaste stål over henne, og må gifte seg med henne. Idet de står foran alteret, faller kuhalen av. Styrken beholder hun. I mange varianter går hun ut i smia til mannen, som står og strever med en hestesko, retter det gloende jernet med bare never og lar ham forstå at det samme kunne gått ut over ham, om hun ikke hadde vært glad i ham. Fra den dagen er han snill med henne. Sagnet finnes her på sidene som Huldreætt, og enkelte slekter fortalte det som sitt eget opphavssagn. For jenter var regnestykket hardere: den som giftet seg med en huldremann, ble regnet som tapt for menneskeverdenen.
Skikk og bruk på setra
Troen på huldrefolket satte regler for arbeidsdagen. Budeia måtte holde seg inne med de underjordiske. Når hun melket, skulle noe av melka søles på fjøsgulvet, slik at de som bodde under også fikk sitt, og på setra ble det gjerne satt av en egen bås til huldrekua. Den som samarbeidet, fikk rikelig med smør og ost. Den som ikke brydde seg, hadde ikke hell med seg i arbeidet.
Respekt gjaldt i skogen også. Fornærmet du de underjordiske, kunne de skade deg, men viste du folkeskikk, kunne de være god hjelp å ha. Noe fikk folk attpåtil igjen. Mang en spellemann skal ha lært slåttene sine av huldrefolket, og huldreslått og huldrelokk ble navn på melodier folk mente kom derfra. Seterlivet som fostret disse forestillingene, skildrer Asbjørnsen i En søndagskveld til seters.
Asbjørnsen skrev det ned
Det meste av dette kjenner vi fordi Peter Christen Asbjørnsen reiste rundt og hørte etter. I _Norske Huldreeventyr og Folkesagn_, som kom i to samlinger i 1845 og 1848, gjenfortalte han sagn, memorater og folketro fra levende muntlig tradisjon. Grepet hans var rammefortellingen: en jeg-person, som oftest Asbjørnsen selv, vandrer i skog og fjell med rifle eller fiskestang, folk han møter får ordet, og fortellingene kommer av seg selv. Naturskildringene imellom viser en mann som både så mye og kunne mye. En sommernatt på Krokskogen er et godt eksempel på formen.
Resten av 1800-tallet gjorde huldra til fellesgods. Diktere og malere brukte henne gjerne som et bilde på den norske naturen, Ibsen lot Peer Gynt lokkes av den grønnkledde, og Kittelsens tegninger ga henne det gylne håret hun har beholdt siden.
Og skulle du selv en sommerkveld møte ei påfallende vakker jente i skogkanten, har folketroa ett råd som ikke koster noe: se etter halen.