et var en søndags eftermiddag i august dro jeg ut fra Lårgard i Sell sammen med en ung engelskmann, sir John Tottenbroom, og renskytteren Tor Ulsvollen og hans bror, som skulle følge oss på jakt inn i fjellet mellom Østerdalen og Sell.
Følget vårt
Engelskmannen hadde sett seg en del om i vårt land; han forsto norsk og kunne til nød gjøre seg forstått også, men som de fleste engelske turister hadde han mest vært sammen med bønder, og talte derfor et forunderlig gebrokkent bondesprog. Det strakk ikke alltid til; når han ble ivrig; slo han plutselig over i sitt eget sprog, eller la i vei på et kråkemål som det var uråd å gjengi.
Tor Ulsvollen var en middelshøy mann, mørkøyd og med et sortsmusket, djervt ansikt. Han så både klok og omtenksom ut, var mager, men bred over skuldrene, og gikk lett og sikkert, med en seig styrke i gangen. Det var en rolig kar. Livet der oppe i fjellet er både farlig og slitsomt; det hadde strøket av ham all keitethet og vent ham til å stole på seg selv, og derfor var det en troverdig sikkerhet over alt han sa.
Broren, Anders, var lyslett, lang og sterk. Han var av et annet slag, uvøren i tale og atferd; han slang avsted, brydde seg ikke stort om hvor han satte foten, og måtte rett som det var hjelpe på likevekten med armene; han lignet en bjørn som hufser avsted på bakbenene. Begge hadde røde toppluer og pepper- og saltfarvede bukser. Anders gikk i en lang frakk eller "spælkjole" av samme farve, den hadde lange skjøter som dasket ham om leggene; Tor hadde lagt renskinnstrøyen sin i kløvmeisen og gikk i skjorte-ermene. Han hadde en svær rifle med kistepiper; Anders bar en fin fuglerifle.
Naturen rundt oss
Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp.
Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen, men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen, ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer med tett, saftig gress.
Møtet med seterfolket
Høvringens tredve setrer lå snart fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og bjelleklang.
Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes. Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor; skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til ågå på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre en unggutt som også var ute og fridde til henne.
Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til, og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten bjerk som var skutt opp av gresstorven.
"Teksa, Teksa, Teksa, Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da - hit du leie trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!" ropte hun.
"Gu' kveld, Brit," sa Anders.
"Gu'si'nde," svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden mot kveldsolen og så på oss. "Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e ska hyse, si'n Anders æ mæ?"
Inne i seteren
Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet. Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av mørkegule ringblomster omkring - alt i anledning av vårt besøk.
"Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det sakte mykjy bæ're heime hell på sætern sjå budeiom," sa Brit litt nysgjerrig.
"Vi vudd' sjå how det ser ut til fjells, og så vudd' vi skuder rein," svarte sir John.
Eventyrfortellinger ved peisen
"Vi har et ærend til, Brit," sa jeg, "vi vil gjerne høre eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?"
"Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld," svarte hun; "og e trur nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil."
Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget var skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine.
Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg, forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle sammen, og ingen ville begynne.
Historien om Hogne Trøllkluvar
"Sia ingen vil fortælja nogo," tok Anders til orde, "så kan e fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm 'n Hogne Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin, så kom 'n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå som låg på sætern og va budeie.
Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.
'Kå er det som vanta deg og kor er budeia?' spurde 'n Hogne.
'Det kom tri bergetrøll og tok 'o,' sa gjæti-jenta."
Anders fortsatte sin fortelling om hvordan Hogne dro ut for å finne jenta si og møtte trollene ved Stuttgong-kampé, hvor han fanget et troll med kors og tvang det til å fortelle hvor budeia var.
Kvelden ved seteren ga oss et innblikk i hvordan våre forfedre levde tett på naturen, hvor seterliv og eventyrfortellinger var en naturlig del av kulturen, og hvor gjestfrihet og fortellertradisjon blomstret rundt peisene i de lange fjellkveldene.