a vi forlot seteren om morgenen for å dra innover fjellet i nordøstlig retning, kastet Brit limen og skavgress-skubben efter oss, lo og ønsket at vi måtte brekke hals og ben og ikke treffe på annet enn korp og sjovåk. Med dette gode varsel om jaktlykke la vi i vei.
Inn i fjellnaturen
Det var overskyet og svalt. Innefter fjellet svevet tåken ennu; bare en og annen gang brøt solen halvt igjennom, og vi skimtet usikkert de ruvende omriss av høer og kamper. Snart lå setergrendene bak oss, og det enstonige kvitter av snespurven blandet seg med rypenes gakk-gakk nede mellom dvergbjerk, enerbusker og vier.
Først efter et par timers gange nådde vi lavartenes rike; renmose, gullskjegg, gråskjegg og lignende nøysomme planter dekket hellingene, og dannet en grågrønn forgrunn foran de triste mosekledde vidder, som bredte seg ødslig i det fjerne.
Sporene etter reinen
Ved middagsleite var vi inne på Gråhø. Solen hadde for lenge siden spredd tåken, og en frisk sønnenvind sopte den ene skyggende skybanken efter den andre nordover. Tor og Anders vrengte det grå ut på de røde toppluene sine, for nu kunne vi vente å få dyr i sikte.
Vi rettet kikkerten mot alle høyder og skråninger i et par mils omkrets; men ingen ting var åse. Tor gikk stille foran, med lutende hode, og stirret ned mellom stenene; til sist la han seg ned så lang han var.
"Her er slag etter et dyr," sa han og viste meg merket efter klover; for mitt uøvede øye var de nesten ikke til å se. "Og der står det ein avbitin reinblomstol; han er so frisk at safte tyt utu 'om. Her ha det gått ein hop og gnagjé, og det er ikke lengje sia hell."
Jakthistorier ved middagsleitet
Mens vi hvilte under middagsleitet, fortalte Tor mange spennende jakthistorier. Han fortalte i korte raske drag den ene jakthistorien han hadde opplevd, efter den andre, og viste oss åstedet for mer enn én skytterdåd.
"Der burtved Blekvang-sætrin," fortalte han, "va e i kast med ein bukk eingong. Han kom i hold, og e skaut 'n, så han stupte; men som e kom innåt 'om spratt 'n ende til værs, sette avsted, og burte vart 'n."
Han fortalte hvordan han hadde jaktet bukken helt inn på Stygghøé, funnet ham død neste morgen, men så møtt en hel reinshop. Det utviklet seg til en dramatisk kamp hvor både han og bukken rullet ned gjennom uren.
Møtet med reinflokken
Det varte ikke lang tid før vi fikk øye på en flokk rein på en av fjellhøydene. Tor talte dem nøye gjennom kikkerten:
"Det er ikkje godt å sjå grådyr millom gråstein; - - - der er det ein hop; tri, fire, ein gild bukk, og ein te! sjau, åtte, tie, tolv, tretten!" talte han.
"Er det tretten, ly ein væra feig," ropte Anders.
Det ble en lang og slitsom jakt. Vi måtte ta en stor omvei for å komme under vinden og møte flokken ovenfor snefonnen. Men akkurat da vi var i posisjon for skudd, fløy en sjovåk opp av uren. Et sekund sto både bukken og hele flokken som naglet til stedet med tilbakekastet hode og kneisende horn, og stirret opp mot falken, som seilte avsted med et vilt skrik. I neste nu kastet de rundt som en vind, og fór i flokk og følge bortover fonnen.
Det vellykkede skuddet
Senere på dagen fikk vi en ny sjanse. Vi krøp frem mellom stenene til vi kunne se flokken i en liten fordypning. Det var de samme tretten dyrene vi hadde sett på breen. Sir John ville først springe noen skritt frem for å komme nærmere, men snublet i hundebåndet, stupte over ende og rev løs hunden. Under dette kaoset hadde Tor snappet riflen og kastet den til kinnet; det smalt, og den ene bukken satte med et veldig sprang midt ut av flokken og rullet over ende på sneen.
Vi skyndte oss til snefonnen, hvor hunden sto på vakt og slikket blodet av det stolte dyret. Tor endte dødskampen ved å støte kniven i nakken på det. Huden, hornene og lårene tok vi med; resten ble gravet ned i uren og skulle hentes neste dag.
Kveld i Uløyhytten
Utpå kvelden nådde vi Uløyhytten, en skytterhytte ved foten av Vest-Ronden. Hytten lå i en kløft: høyre vegg var bare nakne fjellveggen; de andre to var laget av store heller som når fra gulv til tak; også det lave taket var av heller.
I hytten møtte vi Per Fuggelskjellé, som hadde bygget hytten, og Hans som hadde kommet med kløvhesten. Per var en ekte fjellskytter med spillende grågrønne øyne og et eget blink, så en nesten skulle tro de kunne lyse i mørke.
Eventyrkveld i hytten
Under tillagingen og mens vi spiste ble det ikke sagt stort; vi var for trette og trengte å få noe i livet først. Men da den oppkvikkende kaffen var drukket og tobakksrøken la seg over det vesle rommet, kom samtalen på glid. Vi snakket en stund om dyrelivet og jakten på fjellet; men smått om senn kom vi da over på hulder og trollskap.
Anders fortalte historien om Ola Storbekkjé, som var en voldsom kar som slo seg på markeder og hadde møtt en mann med forgylte bukkehønn som stanga med ham. Det endte med at begge ble dratt ned i jorden til huldrefolkets rike, hvor de sloss i fjorten dager før kirkeklokkene ringte ham ut igjen.
Per Fuggelskjellé fortalte den berømte historien om Per Gynt, som møtte Bøygen og senere bekjempet troll på Valsætrene. Det var levende og dramatiske fortellinger som holdt oss våkne langt ut i natten.
Utsikt over Rondane
Fra hytten hadde vi et storartet utsyn over Rondanes veldige masser som lå i en stor halvrunding mot syd. Midt i halvringen kneiste en enslig tind, Trollronden. En sky sto foran solen og la skygge over den mektige gruppe, men toppene og eggene tegnet seg skarpt mot den klare blå himmel i sydøst.
Mot vest og nord bredre fjellsletten seg, brunlig, grågrønn, endeløs og trist. Ensformigheten ble bare avbrutt ved skygger av drivende skyer, og tåker som steg opp av øde-dalene og snodde seg efter elveløpet.
Denne jakthistorien fra Rondane gir oss et innblikk i hvordan våre forfedre levde tett på naturen, hvor jakt var en naturlig del av livet, og hvor eventyrfortellingene blomstret rundt peisene i de lange fjellkveldene.