et var en varm sommerkveld ved Andelven. Sola var på vei ned bak åskammene, og det lange lyset falt gyldenrødt over vannet som rislet stille mellom steinene. En lett bris rusket i løvverket på bjørkene langs bredden, og det luktet søtt av villroser og hundekjeks.
Jeg hadde slått meg ned på en mosekledt stein ved elvens bredd for å hvile efter den lange vandringen gjennom skogen. Her var det så stille og fredelig at all travelheten fra hverdagen forsvant som dråper i elva.
Naturens musikk
Andelven sang sin evige sang mens den gledet seg over steinene og rundt de små øyene der vier og einer hadde slått rot. Det var en mild, beroligende lyd som fikk tankene til å vandre tilbake til barndomsdager da alt var enkelt og hver dag brakte nye oppdagelser.
En trost slo seg ned i bjørka over meg og begynte sin kveldsang. Lyden steg klart og rent opp mot den åpne himmelen, som om fuglen takket for en ny dag som snart var til ende. Andre fugler svarte fra andre trær, og snart var hele skogen fylt av en harmonisk kor av forskjellige stemmer.
De første skyggene
Etter hvert som kvelden skred fram, begynte skyggene å bli lengre. Sola forsvant bak trætoppene, men etterlot seg en himmel malt i alle farger fra gull til dyp fiolett. Stjernene begynte å titte fram en etter en, først som svake lysstriper, deretter som klare perler på den mørknende himmelen.
En fiskeørn sirklet høyt oppe i lufta før den stupte ned mot elva i et vilt jag etter kveldsmåltidet. Den kom opp igjen med en skinnende fisk i klørne og forsvant mot sitt rede på toppen av den høyeste furua.
Elvens hemmeligheter
Mens jeg satt der og lyttet til naturens kveldsmusikk, begynte jeg å legge merke til andre lyder. Et plask lengre ned langs elva kunne være en bever på vei hjem til hiet sitt. En knekking av kvister kunne være et rådyr som kom ned for å drikke.
Andelven hadde sine hemmeligheter. Gamle folk i bygda fortalte at det bodde nøkken i de dypeste kulpene, og at han spilte på gullharpe i måneskinnnetter. Andre sa at underjordiske folk hadde sine haller under elvebunnen, og at man kunne høre deres festlyder hvis man lyttet godt nok.
De gamle historiene
Akkurat mens disse tankene gikk gjennom hodet mitt, hørte jeg stemmer lengre oppe langs elva. Det var to gamle menn som kom gående langs stien med fiskestenger på skulderen.
"God kveld," sa den ene da de kom fram til der jeg satt. "En fin aften å være ute på."
"Har dere hatt hell med fisken?" spurte jeg.
"Å ja," sa den andre og viste fram en fin ørret. "Andelven gir alltid av sitt overskudd til dem som viser henne respekt."
Fortelleraften
De to gamle satte seg på en stein litt lengre unna og begynte å snakke om gamle dager. Deres stemmer blandet seg med elvens murmlende, og jeg kunne ikke la være å lytte til historiene deres.
De fortalte om hvordan elva hadde sett ut i ungdommen deres, om store fisker som hadde blitt fanget og sluppet løs igjen, om flom og tørke og alle de forandringene de hadde vært vitne til gjennom årene.
"Andelven er som en gammel venn," sa den ene. "Hun forandrer seg med årstidene, men hun er alltid der. Hun har hørt alle våre hemmeligheter og bevart dem trygt."
Nattens komme
Etterhvert som natten senket seg over landskapet, ble stjernene klarere. Månen steg opp bak trærne og kastet et sølvhvitt lys over vannet. Elva glitret som om den var bestrødd med diamanter.
En ugle hylte langt der inne i skogen, og svaret kom fra en annen ugle på andre siden av elva. Deres kall ekket mellom åsene som en eldgammel samtale bare de forsto.
De to gamle fiskerne pakket sammen grejene sine og ønsket meg god natt før de forsvant oppover stien. Jeg ble sittende alene med tankene mine og elvens evige sang.
Drømmer ved elva
Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men jeg følte at jeg var blitt en del av dette fredelige bildet. Tankene mine flyt som vannet i elva - rolige, klare og retningsbestemte.
Det slo meg at dette var slik livet burde leves: i harmoni med naturen, med tid til å lytte til alle de små og store underne som omgir oss hver dag. I byens støy og mas glemmer vi så lett å se stjernene eller høre fuglesangen.
Hjemveien
Til slutt reiste jeg meg og tok på meg sekken igjen. Det var på tide å finne veien hjem før natten ble for mørk. Men jeg tok med meg en følelse av fred og takknemlighet som skulle vare lenge.
Andelven fortsatte sin sang mens jeg gikk oppover stien. Månen lyste veien foran meg, og nattens lyder fulgte meg som en vennlig eskorte.
Jeg visste at jeg ville komme tilbake til dette stedet. For noen steder har en egen kraft til å kalle oss hjem igjen, og Andelven var ett av dem - et sted der sjelen kunne finne hvile og hjertet kunne fylles med ro.
Epilog
Hver gang jeg nå hører om Andelven, kommer jeg til å tenke på den kvelden. Det var en av de sjeldne stundene da alt står stille, og man får føle seg som en del av noe større og vakrere enn seg selv.
Slike øyeblikk kommer ikke ofte, men når de kommer, må vi gripe dem og låse dem inne i minnet. For det er i slike stunder vi forstår hva som virkelig har verdi i livet.