et var en dag midt i juli, da jeg tilsammen med en liten gutt spaserte oppover den lange bakken fra Øvre-Gausdal prestegård til Espedalen. Min lille følgesvenn var min sønn, som skulle først på Folkestad seter for der å sammenligne det virkelige seterliv med de forestillinger om det, som han hadde dannet seg efter eventyrene. Vi kom opp til Folkestad nokså seint på dagen. Seteren lå ved bredden av Espedalsvannet på en grønn vollslette mellem furu- og bjørkekroner.
Kari, som styrte med seteren, var en kraftig bygd kone i de bedste år og hun tok imot oss på en så hjertelig måte, at den lille gutten straks følte seg hjemme. Hun viste oss inn i den lave seterstuen, som var innredet på gammeldags vis med hjemlagde møbler, hjemvevde tepper og blanke kobberkjeler på veggene. Det luktet av tjære og frisk furu, og fra det lille vinduet kunne vi se ut over det blanke vannet, hvor forellene hoppa efter myggen i kveldslysningen.
Kari fortalte at hun hadde ti kyr på seteren, foruten kalver og ungdyr. Hun malka to ganger om dagen og laga ost og smør etter gamle oppskrifter som hun hadde lært av si mor. Melka fra ti kyr ga godt med ost og smør, som hun sendte ned til hovedgården ved ukas slutt.
"Men hør du, gutungen," sa hun til den lille, "kan du mjølke?"
"Nei," svarte han litt sjenert.
"Å, det skal du lære deg, så skal du få en kopp varm melk rett fra kua til kveldsmat."
Den lille gutten var så lykkelig at han nesten ikke kunne få i seg maten som Kari satte fram på det store seterbord. Det var fløtelefse og rømme, røkt kjøtt og myk flatbrød, og til det var det søt melk og hjemmelaga øl.
Seterdagen
Neste morgen våknet vi tidlig ved lyden av kubjellene. Kari var allerede oppe og hadde tent op i peisen, for det var kjølig i fjelllufta, selv om det var midt på sommeren.
"Kom no, gutungen," ropte hun, "så skal du få lære å mjølke!"
Hun tok han med ut i fjøset, som bare var en enkel trebygning med åpne vegger, slik at lufta kunne strømme fritt gjennom. Der sto kyra og ventet tålmodig på å bli malka. Kari satte han på en lav trestol ved sida av ei snill ku og viste han hvordan han skulle gripe tak i jutene og trekke nedover.
Den første mjølkestrålene spruta utenom spanna og ned på golvet, men etter hvert lærte han å sikte bedre. Kua sto helt rolig og vendte hodet og så på han med sine store, milde øyne, som om hun forstod at dette var en liten gut som holdt på å lære seg seterkåstskapen.
"Så flink du er!" sa Kari oppmuntrende. "Med litt øvelse blir du like god som meg!"
Etter mjølkinga fikk han kopp full av den varme, søte melka, som smakte ganske annerledes enn den melka han var vant med hjemmefra.
Livet på seteren
Dagene på seteren gikk sin rolige gang. Om morgenen ble kyra slept ut på beite, om kvelden ble de hentet hjem igjen. Kari laga ost i store kar over åpen ild, og stua fyltes av den fine duften av kokt melk og løpe.
Den lille gutten fulgte Kari overalt og lærte seg alle de forskjellige arbeidene på seteren. Han lærte å churne smør i det gamle kjernet, å forme osten i pressene og å vaske ostene med saltvann. Han lærte også å skjære til ved, å tenne op i peisen og å holde ildstedet ved like.
Om kveldene satt de utenfor seterstua og så utover vannet, hvor månen speilte seg i de stille bølgene. Kari fortalte gamle sagn og eventyr fra traktene, om fossegrimen som bodde i fossen ved seterbekkens utløp, og om huldra som kunne lokke folk vill i skogen.
"Men er det sant alt sammen, det du forteller?" spurte den lille.
"Å jo," sa Kari alvorlig, "det finnes mange ting i naturen som vi ikke forstår. Bare du er snill og grei, så har du ikke noe å frykte."
En dag på fjellet
En fin dag bestemte vi oss for å gå en tur oppover fjellet. Kari pakket med oss mat i en vidjesekk, og så satte vi avsted oppover den smale stien som slanget seg mellem steinene og dverge bjørkene.
Jo høyere vi kom, desto mer forandret naturen seg. De høye granene blei borte, og bare dverge bjørker og vidje buska holdt stand mot vinden og kulda. Blomstene var små og nøysomme, men de lyste i de fineste farger: hvite reinknopper, blå fjellforglemmigei og gul soleia.
Fra en høy topp kunne vi se langt utover landskapet. Dalene lå som grønne striper og vendte seg mellom åsryggene, og i det fjerne skimtet vi tindrende snetopper. Der oppom oss kreisa en ørn på sine mektige vinger, og fra steinrøysene sende lemmene sine skingre plystrelyder utover fjellet.
"Se der!" utbrøt den lille gutten plutselig og peika nedover mot en liten tjern som lå og glitret mellom steinene. Ved tjernbredden sto ei reinsdyrhine med kalven sin og drakk. De så så rolige og naturlige ut der i det ville fjellandskapet.
Vi satt lenge på den høye toppen og så utover den vide, storslagne naturen. Her følte man hvor liten man var, og hvor mektig og evig naturen var. Det var som om man kom nærmere til den store hemmeligheten bak alt det vi ser og opplever.
Historier fra seterkulturen
Om kveldene samla folk fra de andre setrene seg ofte hos Kari, for hun var kjent som en flink fortellerinne. Da kom Ola fra Øverbrusetra og Mari fra Steinsetra, og de satte seg i en ring rundt peisen og fortalte historier fra gamle dager.
De fortalte om seter-Marit, som hadde vært så dyktig til å laga ost at folk kom langveisfra for å smake på produktene hennes. De fortalte om den harde vinteren da ingen kunne komme seg opp til setrene før langt ut i juni, og kyrne hadde stått og råma etter melking nede på hovedgårdene. De fortalte om bjørnen som hadde tatt seg inn i ostebua på Steinsetra og spist opp heile vinterlageret.
En kveld fortalte gammel Ola en historie som gjorde stort inntrykk på den lille gutten. Det var om en seterjente som het Berta, og som var så glad i å synge at hun sang for seg sjøl fra morgen til kveld.
"Ho Berta hadde den fineste stemme i heile bygda," fortalte Ola, "og når ho sang ute på seteråsen, kom dyra fra vidt og breidt for å høre på. Reinsdyr og hjort, hare og rev, alle sammen kom de og satte seg i en krets rundt henne.
Men en kveld hørte hun et svar på sangene sine fra den andre sida av tjernet. Det var den fineste mannestemme hun noensinne hadde hørt. Kveld etter kveld sang de sammen på hver sin side av vannet, utan at de hadde sett hverandre.
Til sist kunne ho Berta ikke stå imot lenger. Hun ro over tjernet i den lille seterbåten for å se hvem det var som sang så vakkert. Men da hun kom til den andre sida, var der bare en tørr furu-stobb som stod og gynga i vinden, og det var den som hadde laga de vakre tonene.
Fra den dagen kunne aldri ho Berta synge mer. Stemmen var borte, og hun blei taus som et fjell resten av livet."
Avsked fra seteren
Etter to uker på seteren var det tid for oss å reise hjem igjen. Den lille gutten hadde lært seg å mjølke tre kyr, han kunne forme ost og churne smør, og han kunne tenne op i peisen så det ble riktig varmt i stua.
"Tusen takk for alt, Kari," sa han da vi skulle si farvel.
"Å, tusen takk sjøl, gutungen," svarte hun og ga han en klem. "Du har vært til så stor hjelp, og det har vært så trivelig å ha deg her. Du må love meg å komme tilbake til sommeren!"
"Det skal jeg!" sa han ivrigt. "Kan jeg få ta med litt av osten hjem til mamma?"
"Selvfølgelig," lo Kari og pakket inn en stor bit av den beste osten hun hadde laga.
På veien nedover mot dalføret vendte den lille gutten seg om mange ganger for å se på seteren. Den lå der like rolig og fredelig som før, med røyk som steg opp av pipa og kyra som gikk og beita på vollene.
"Pappa," sa han etter en stund, "kan ikke vi kjøpe oss ei seter sjøl?"
"Det er ikke så lett som du tror," svarte jeg. "Men kanskje vi kan komme tilbake hit til neste sommer."
"Ja!" sa han glad. "Og da skal jeg lære meg å spille på seljefløyte også, som Ola kunne."
Da vi kom ned til prestegården og så ut over de frodige åkrene og de tette skogene, føltes det som om vi kom tilbake til en annen verden. Men minnene fra seterdagene skulle leve lenge hos oss begge, og særlig hos den lille gutten, som ofte seinere snakka om den tiden da han var setergutt på Folkestad.
Naturens evige krets
Sånn lever seterliva si i sine evige, stilte kretser. Generasjon etter generasjon har fulgt de samme tider, utført de samme arbeider, fortalt de samme historiene. Det ligger noe uendelig betryggende i denne tradisjonen, noe som forbinder oss med våre forfedre og med naturen sjøl.
På fjellet lærer man å respektere naturens makter og å leve i pakt med årstidenes veksling. Der oppe fins det ingen hast, ingen kunstige lyster, bare det enkle, ærlige arbeidet og hvilen som kommer efter endt dagsgerning.
Når jeg tenker tilbake på de dagene vi tilbrakte på Folkestad seter, ser jeg for meg Kari som står i døra til den lave seterstua og vinker farvel. Bak henne ligger fjellene i den mjuke kveldssola, og fra tjernet høres setergjentenes sang bære utover vannet.
Det er en verden som forsvinner mer og mer, etter hvert som moderniseringen og samfunnsutvikling endrer gamle leveviser. Men for dem som ennå har mulighet til å oppleve det ekte seterliva, åpner det seg en rikdom av naturopplevelser og menneskelig fellesskap som ingen ting kan erstatte.