et var en gang en klokker i vår bygd som het Erasmus. Han var en høy, mager mann med langt skjegg og et alvorlig ansikt. Alle i bygda regnet ham for en svært gudfryktig mann, for han gikk alltid i svarte klær og snakket med høytidelig stemme.
Klokkeren som alle beundret
Erasmus hadde vært klokker i over tyve år, og han gjorde jobben sin godt. Han ringte klokkene til rett tid, sang vakkert i kirken, og holdt alltid kirken ren og pen.
"For en gudfryktig mann vår klokker er," sa folk. "Han er et eksempel for oss alle."
Presten stolte helt på ham og lot ham ta seg av alle kirkens anliggender.
Men det folk ikke visste, var at klokker Erasmus levde et dobbeltliv.
Den hemmelige siden
På dagtid var Erasmus den alvorlige, gudfryktige klokkeren. Men om natten sneak han seg rundt i bygda og holdt på med alt som ikke høvedde seg for en kirketjener.
Han lurte seg inn på gårdene og stjal egg og melk. Han snek seg til mølleren og tok mel fra sekkene. Og verst av alt - han hadde hemmeligt forhold til flere av de gifte kvinnene i bygda.
"Ingen vil mistenke en klokker," tenkte Erasmus fornøyd med seg selv. "Jeg er den perfekte skurk, for alle tror jeg er hellig."
Fruen på Storstedet
Den rikeste gården i bygda het Storstedet, og der bodde Ola Storstedt med sin unge kone Kari. Hun var den vakreste kvinnen i bygda, men mannen hennes var ofte bortreist på forretninger.
Erasmus hadde lagt merke til at Kari ofte var alene hjemme, og han begynte å planlegge et besøk.
En mørk kveld da Ola var på reise til byen, gikk Erasmus til Storstedet.
"Jeg kommer med hilsen fra presten," løy han til Kari. "Han vil at jeg skal gi deg nattverden siden du ikke har kunnet komme til kirken på en stund."
Kari, som var en troende kvinne, slapp ham inn.
Kari blir mistenksom
Men Kari var ikke så naiv som Erasmus hadde trodd. Hun merket raskt at klokkeren oppførte seg rart.
"Hvor er prestens bok?" spurte hun. "Skal du ikke lese fra bibelen før nattverd?"
"Eh... jeg kan det utenat," stammet Erasmus.
"Og hvor er brødet og vinen?"
"Det... det kommer jeg tilbake med," sa Erasmus og begynte å nærme seg henne.
Da skjønte Kari at klokkeren ikke hadde kommet i ærlige ærend.
Den lumske planen
"Kanskje vi bør vente til presten kommer selv," sa Kari og prøvde å komme seg mot døren.
Men Erasmus sperret veien.
"Presten trenger ikke vite om dette besøket," sa han med et skummelt smil. "Det kan være vår lille hemmelighet."
Kari innså at hun var i fare. Men hun var en klok kvinne og laget raskt en plan.
"Du har rett," sa hun og smile falskt. "Men først må du hjelpe meg med å flytte noen tunge sekker oppe på loftet. Mannen min sa jeg ikke skulle løfte så mye."
Oppe på loftet
Erasmus fulgte ivrig etter Kari opp den smale trappen til loftet. Der stod det flere store sekker med korn.
"Disse sekkene skal flyttes dit borte," sa Kari og pekte mot den andre enden av loftet.
Da Erasmus bøyde seg ned for å løfte den første sekken, ga Kari ham et kraftig dytt så han falt ned i kornet.
Før han rakk å reise seg, hadde hun låst døren til loftet utenfra.
"Hvor skal du?" ropte Erasmus og hamret på døren.
"Å hente presten," ropte Kari tilbake. "Han vil sikkert være interessert i å høre hva klokkeren hans driver med om natten!"
Desperate tiltak
Erasmus skjønte at han var i stor fare. Hvis presten fikk vite om dette, ville han miste jobben og bli drevet ut av bygda.
I desperasjon åpnet han en av kornsekkene og begynte å spise kornet så fort han kunne.
"Hvis jeg blir syk av dette, kan jeg kanskje få dem til å tro at jeg bare kom hit fordi jeg var syk og forvirret," tenkte han.
Han spiste og spiste til magen var helt full av råkorn.
Presten kommer
Da presten kom sammen med Kari og flere andre menn fra bygda, fant de Erasmus liggende på gulvet og stønnende.
"Jeg er så syk," klaget han. "Jeg husker ikke hvordan jeg kom hit. Jeg må ha vandret i villrede på grunn av feberens."
Men presten så kornrester rundt munnen til Erasmus og skjønte hva som hadde skjedd.
"Du har spist råkorn," sa han. "Det kommer til å svelle opp i magen din."
Den pinefulle straffen
Og det gjorde det. Kornet i magen til Erasmus begynte å svelle opp, og han fikk forferdelige vondt.
"Hjelp meg!" stønnet han.
"Det eneste som kan hjelpe deg nå er tiden," sa presten kaldt. "Og sannheten. Fortell oss hvorfor du egentlig kom hit."
Mellom smertene innrømmet Erasmus alt - stjeling, løgner, og hvordan han hadde prøvd å forføre Kari.
Bygdas dom
Da mennene hørte hele sannheten, ble de så sinte at de ville kaste Erasmus ut av bygda med en gang.
Men presten sa: "Nei. La ham lide av sitt eget bedrag først. Kornet han spiste i sin løgn skal være hans straff."
I tre døgn lå Erasmus og led store smerter mens kornet sakte gikk gjennom kroppen hans.
Den ydmykende avtalen
Da smertene endelig avtok, hadde hele bygda fått høre om klokkeren skandale.
"Du kan få beholde jobben din," sa presten, "men på én betingelse: Hver søndag skal du stå foran menigheten og bekjenne en av dine synder. Først når du har bekjent alle sammen, kan du få tilgivelse."
Erasmus, som nå var helt ydmyk og brukket, sa ja til denne betingelsen.
Den lange bekjennelsen
Så hver søndag i mange måneder stod Erasmus opp i kirken og bekjente en ny synd foran hele menigheten.
"I forrige uke stjal jeg tre egg fra Peder Bakken," sa han den ene søndagen.
"For fjorten dager siden tok jeg mel fra mølleren," sa han den neste.
Folk hørte på med en blanding av sjokk og tilfredsstillelse over å se den stolte klokkeren så ydmyk.
Den overraskende slutningen
Men etter at Erasmus hadde bekjent alle syndene sine, skjedde noe merkelig. Folk begynte å respektere ham igjen.
"For en ærlig mann han er blitt," sa de. "Det kreves mot til å stå opp og bekjenne alle sine feil foran hele bygda."
Erasmus selv hadde lært at ærlighet var bedre enn løgn, og han ble faktisk en bedre klokker enn han noensinne hadde vært.
"Sannheten skal gjøre deg fri," sa presten til ham. "Men først skal den gjøre deg ydmyk."
Og sånn var det at bygdas verste klokker ble til bygdas beste klokker - alt takket være noen sekker med korn og en klok kvinne som ikke lot seg lure.