et var en gang en mann som het Mattis, og han var så dum at folk kalte ham Gale-Mattis. Alt han hørte, forstod han galt, og alt han gjorde, gjorde han på den mest tåpelige måten.
Mattis som bropass
En dag fikk Mattis jobb som bropass. Han skulle ta toll av alle som ville over brua, og husbonden hans sa til ham:
"Pass på at du tar betalt av alle som kommer. Ta fem øre av dem som går, ti øre av dem som rider, og tyve øre av dem som kjører."
Mattis nikket ivrig og sa han skulle huske det.
Den første som kom til brua var en gammel kjerring som gikk med krykker.
"Stopp!" ropte Mattis. "Du må betale toll!"
"Men jeg har ingen penger," sa kjerringa.
"Da får du ikke lov til å gå over brua," sa Mattis.
"Men jeg må hjem til mannen min som ligger syk," græt kjerringa.
"Det bryr ikke meg," sa Mattis. "Ingen penger, ingen passage!"
Den stakkars kjerringa måtte gå den lange veien rundt elva.
Snuoperasjon på brua
Neste dag kom en rik kjøpmann ridende med to hester.
"Du rider, så du skal betale ti øre," sa Mattis.
"Men jeg har jo to hester," sa kjøpmannen. "Skal ikke de betale også?"
Mattis tenkte seg om. Det hadde ikke husbonden sagt noe om.
"Hestene går," sa han til slutt. "Så de må betale fem øre hver. Det blir tyve øre til sammen."
Kjøpmannen lo og betalte, for han syntes Mattis var så tåpelig at det var artig.
Men så kom det en bonde som førte en okse.
"Oksen går, så den må betale fem øre," sa Mattis. "Og du går også, så du må betale fem øre. Ti øre til sammen."
"Men jeg holder oksen i en line," sa bonden. "Da går vi jo sammen."
"Det er sant," sa Mattis. "Da går dere sammen, og det koster bare fem øre."
Mattis får nye instrukser
Da husbonden hørte om alle galenskapene til Mattis, ble han sint.
"Du er altfor dum til å være bropass," sa han. "Fra nå av skal du bare gjøre akkurat det jeg sier, og ikke tenke selv i det hele tatt."
"Det skal jeg," sa Mattis.
"I morgen skal du ta imot min kone fra markedet," sa husbonden. "Hun kommer ridende på vår brune hoppe. Når hun kommer, skal du ta hesten og sette den på stallen, og så skal du ta kona og bære henne inn i huset."
Den store misforståelsen
Neste dag stod Mattis og ventet på husbondens kone. Men den første som kom ridende på en brun hoppe, var den gamle presten.
"Stopp!" ropte Mattis og løp ut i veien.
"Hva er det?" spurte presten forskrekket.
"Jeg skal ta hesten og sette den på stallen, og så skal jeg ta deg og bære deg inn i huset," sa Mattis.
"Hva snakker du om, din tåpskalle?" sa presten.
Men Mattis hadde fått beskjed om å ikke tenke selv. Han dro presten av hesten og bar ham inn i huset, mens presten spratt og skrek.
"Mattis!" ropte husbonden da han så spektaklet. "Det der er jo presten!"
"Men han kom ridende på en brun hoppe," sa Mattis. "Du sa jeg skulle ta alle som kom ridende på brun hoppe og bære dem inn i huset."
Mattis får en ny sjanse
Husbonden måtte be presten om unnskyldning og lover ham fritt bropass i et helt år.
"Mattis," sa husbonden, "nå skal du gjøre akkurat det jeg sier, ord for ord. I kveld kommer det gjester til middag. Du skal gå til kjøkkenet og si til kokka: 'Frue sier du skal slakte den fete kalkun til middagen.' Kan du huske det?"
"Det kan jeg," sa Mattis og gjentak: "Frue sier du skal slakte den fete kalkun til middagen."
På veien til kjøkkenet
Men på veien til kjøkkenet møtte Mattis gartneren.
"Hvor skal du?" spurte gartneren.
"Til kjøkkenet," sa Mattis.
"Hva skal du si der?"
Mattis fortalte det.
"Det var rart," sa gartneren. "I går sa frua at kalkunen skulle spares til julaften."
Mattis ble forvirret. Hadde han misforstått igjen?
"Kanskje jeg skal si 'slakte den fete gåsa' i stedet?" sa han.
"Det høres bedre ut," sa gartneren.
I kjøkkenet
Da Mattis kom til kjøkkenet, sa han til kokka:
"Frue sier du skal slakte den fete gåsa til middagen."
"Men det er jo ingen fete gås her," sa kokka. "Alle gåsene er magre som pinner. Den eneste fete fuglen vi har er kalkunen."
"Da får du ta kalkunen da," sa Mattis.
"Men du sa jo gås!"
"Jeg mente kalkun hele tiden," sa Mattis.
Kaoset øker
Kokka ble så forvirret at hun endte opp med å slakte både kalkunen og gåsa. Da gjestene kom til middag, var det så mye mat på bordet at det ble til overs i en hel uke.
"Mattis," sa husbonden etterpå, "nå gir jeg deg en siste sjanse. Du skal gifte deg. Jeg har funnet en pike til deg, og bryllupet skal være neste søndag."
"Takk!" sa Mattis. "Hva heter hun?"
"Det får du spørre henne selv," sa husbonden.
Bryllupsdagen
På bryllupsdagen stod Mattis ved alteret og ventet på bruden. Da hun kom, var hun så tildekket av slør at han ikke kunne se ansiktet hennes.
"Hva heter du?" hvisket han da de stod ved alteret.
"Jeg heter Inga," hvisket hun tilbake.
"Inga," sa Mattis høyt. "Det er et pent navn. Men jeg trodde jeg skulle gifte meg med ei som het Margit."
"Det er jeg som heter Margit," sa bruden forvirret.
"Men du sa du het Inga!"
"Nei, jeg sa Inga, det betyr 'ingen' på gammelnorsk!"
Presten, gjestene og alle andre begynte å le så høyt at det hørtes over hele bygda.
Den overraskende slutten
Men det viste seg at bruden var like tåpelig som Mattis. Hun hadde trodd hun skulle gifte seg med en som het Svein, ikke Mattis.
"Dere passer perfekt sammen," sa presten og viet dem.
Og faktisk ble de svært lykkelige, for ingen av dem merket de tåpelige tingene den andre gjorde. De levde lenge og fikk mange barn, og alle barna ble så kloke at de kunne ta vare på foreldrene sine.
Folk sier at det ikke finnes bedre legemiddel mot galskap enn enda mer galskap - og Mattis og kona hans beviste at det var sant.