Rødhette

D

et var engang en liten søt jente som alle hadde kjær, bare de så henne, men aller mest bestemoren hennes, som ikke visste hva hun skulle finne på å gi barnet. En gang ga hun henne en liten hette av rød sammet, og siden den satt så godt på henne, og hun ikke ville gå med noe annet, ble hun bare kalt Rødhette.

En dag sa moren til henne: "Kom hit, Rødhette, her har du et stykke kake og en flaske vin. Bær det ut til bestemor. Hun er syk og svak, og av dette skal hun kvikne til. Gå av gårde før det blir varmt, og når du kommer ut på veien, så gå pent og sømmelig og løp ikke av veien, ellers faller du og knuser flaska, og da får bestemor ingenting. Og når du kommer inn i stua hos henne, må du ikke glemme å si god morgen, og ikke stå og kikke i alle kroker først."

"Jeg skal gjøre alt så godt jeg kan," sa Rødhette til moren, og ga henne hånden på det.

Bestemoren bodde ute i skogen, en halv times gang fra bygda. Da Rødhette kom inn i skogen, møtte hun ulven. Men Rødhette visste ikke hva det var for et fælt dyr, og var ikke redd ham.

"God dag, Rødhette," sa han.

"Mange takk, ulv."

"Hvor skal du hen så tidlig, Rødhette?"

"Til bestemor."

"Hva er det du har under forkleet?"

"Kake og vin. I går bakte vi, og nå skal den syke og svake bestemor få noe godt og styrke seg på det."

"Rødhette, hvor bor bestemor din?"

"En god kvarters gang lenger inn i skogen, under de tre store eiketrærne. Der står huset hennes, og nedenfor er nøttehekkene. Det vet du vel," sa Rødhette.

Ulven tenkte med seg selv: "Den unge, møre ungen der er en fet munnfull, hun kommer nok til å smake bedre enn den gamle. Du må gå listig til verks, så du napper begge to."

Så gikk han en stund ved siden av Rødhette, og sa: "Rødhette, se på alle de vakre blomstene som står rundt omkring. Hvorfor ser du deg ikke om? Jeg tror ikke du hører hvor deilig fuglene synger heller. Du går bare rett fram som om du skulle på skolen, og så lystig som det er her ute i skogen."

Rødhette slo øynene opp, og da hun så hvordan solstrålene danset hit og dit mellom trærne, og at det sto fullt av vakre blomster overalt, tenkte hun: "Tar jeg med en frisk blomsterbukett til bestemor, blir hun glad for den også. Det er så tidlig på dagen at jeg kommer fram i god tid likevel." Så løp hun av veien og inn i skogen og lette etter blomster. Og hver gang hun hadde brutt en, syntes hun det sto en vakrere et stykke lenger borte, og så løp hun etter den, og kom dypere og dypere inn i skogen.

Ulven hos bestemor

Men ulven gikk beinveien til huset til bestemoren og banket på døra.

"Hvem er det ute?"

"Det er Rødhette, jeg kommer med kake og vin. Lukk opp."

"Trykk bare på klinken," ropte bestemoren, "jeg er for svak og kan ikke stå opp."

Ulven trykte på klinken, døra sprang opp, og uten å si et ord gikk han rett bort til senga til bestemoren og slukte henne. Så tok han på seg klærne hennes, satte kysen hennes på hodet, la seg i senga hennes og trakk gardinene for.

Rødhette hadde løpt omkring etter blomster, og da hun hadde fått så mange at hun ikke kunne bære flere, kom hun på bestemoren igjen og la i veien til henne. Hun ble forundret over at døra sto åpen, og da hun kom inn i stua, syntes hun det var så underlig der inne at hun tenkte: "Å, du min store Gud, hvor engstelig jeg blir til mote i dag, og ellers er jeg da så glad i å være hos bestemor!" Hun ropte god morgen, men fikk ikke svar. Så gikk hun bort til senga og trakk gardinene til side. Der lå bestemoren med kysen dratt langt ned over ansiktet, og hun så så underlig ut.

"Å bestemor, som du har store ører!"

"Det er for at jeg skal høre deg bedre."

"Å bestemor, som du har store øyne!"

"Det er for at jeg skal se deg bedre."

"Å bestemor, som du har store hender!"

"Det er for at jeg skal ta deg bedre."

"Men bestemor, som du har en fryktelig stor kjeft!"

"Det er for at jeg skal ete deg bedre."

Ikke før hadde ulven sagt det, så satte han et sprang ut av senga og slukte den stakkars Rødhette.

Jegeren som gikk forbi

Da ulven hadde stilt lysten sin, la han seg i senga igjen, sovnet og begynte å snorke så det ljomet i stua. Jegeren gikk just forbi huset og tenkte: "Som den gamle kona snorker, du må vel se om det er noe i veien med henne." Så steg han inn i stua, og da han kom fram til senga, så han at det var ulven som lå der.

"Finner jeg deg her, du gamle synder," sa han, "jeg har lett lenge etter deg."

Nå ville han legge børsa til kinnet, men så kom han på at ulven kunne ha ett opp bestemoren, og at hun ennå kunne bli berget. Så han skjøt ikke, men tok en saks og begynte å skjære opp buken på den sovende ulven. Da han hadde gjort et par snitt, så han den røde hetta skinne, og etter et par snitt til sprang jenta ut og ropte: "Å, som jeg ble skremt! Som det var mørkt inne i ulvebuken!" Og så kom den gamle bestemoren ut, hun også, levende, men hun kunne så vidt puste. Rødhette skyndte seg og hentet store steiner, og med dem fylte de buken til ulven, og da han våknet, ville han springe sin vei, men steinene var så tunge at han sank sammen med en gang og falt død om.

Da var alle tre glade. Jegeren flådde pelsen av ulven og gikk hjem med den, bestemoren spiste kaken og drakk vinen som Rødhette hadde kommet med, og kom til seg selv igjen, men Rødhette tenkte: "Aldri i ditt liv skal du løpe av veien og inn i skogen alene igjen, når mor har forbudt deg det."

Ulven på taket

Det blir også fortalt at en gang Rødhette igjen kom med bakverk til den gamle bestemoren, tok en annen ulv til å snakke med henne og ville lokke henne av veien. Men Rødhette var på vakt og gikk rett fram sin vei, og fortalte bestemoren at hun hadde møtt ulven, som hadde ønsket henne god dag, men sett så ond ut i øynene: "Hadde det ikke vært på åpen vei, hadde han ett meg opp."

"Kom," sa bestemoren, "så låser vi døra, så han ikke kommer inn."

Rett etter banket ulven på og ropte: "Lukk opp, bestemor, det er Rødhette, jeg kommer med bakverk."

Men de holdt seg stille og lukket ikke opp døra. Da snek gråbeinen seg noen ganger rundt huset, og til slutt sprang han opp på taket. Der ville han vente til Rødhette gikk hjem om kvelden, og så ville han snike seg etter henne og ete henne i mørket. Men bestemoren skjønte hva han hadde i sinne. Nå sto det et stort steintrau foran huset, og hun sa til barnet: "Ta bøtta, Rødhette. I går kokte jeg pølser, bær vannet de ble kokt i, ut i trauet."

Rødhette bar så lenge at det store, store trauet var helt fullt. Da steg lukten av pølsene opp i nesa på ulven. Han snuste og kikket ned, og til sist tøyde han halsen så langt at han ikke kunne holde seg fast lenger, og begynte å skli. Slik skled han ned fra taket, midt ned i det store trauet, og druknet. Men Rødhette gikk glad hjem, og ingen gjorde henne noe ondt.