et var en gang en konge som hadde en datter, og hun var så stolt og hovmodig, at det ikke var en mann god nok for henne. Hun fikk mange friere, både prester og konger og keisere; men alle drev hun fra seg og gjøre narr av. En gang lét hun utrope at den som kunne lure henne tre ganger etter hverandre, ham skulle hun ta.
Det kom da mange og forsøkte seg; men de fikk alle skam til dels, og den ene ble behandlet verre enn den andre. Noen fikk øret avkuttet, andre fikk fisket nasen, og noen fikk svidd håret av seg.
Da kom det en fattig gutt til stedet som hadde tjent hos en finmmann; han var noe av det styggeste og uvørne som noen hadde sett, og han hadde skjegg både foran og baken og på hele kroppen likesom en bjørn; derfor ble han kalt Håken Borkenskjegg.
Da Håken kom, sa han at han også ville forsøke å lure kongsdatteren.
"Du da!" sa kongen; "det kan ikke gå an; du er alt for stygg og stygger; hun vil drive deg fort nok fra seg uten at du får lukket munnen opp engang."
Men Håken ba at han måtte få lov til å forsøke seg, og kongen sa han kunne gjøre som han ville; men han skulle ikke komme og klage etterpå.
Da gikk Håken ut på gårdsplassen og tar til å riste på seg, så alt skjegget falt av, og han ble den fagreste mann som noen hadde sett. Så tok han fram tre drakter som han hadde fått av finmannen: en gulldrakt og en sølvdrakt og en diamantdrakt, slik som ingen hadde sett maken til. Først tok han på seg gullrakten og gikk opp til kongsdatteren.
Da han kom inn, hilste han fint og pent og spurte om hun ville ha ham.
"Er du den stygge Håken?" spurte hun.
"Nei, jeg er hennes bror Vest-Håken som bor vestpå, og jeg kommer hit for å fri til deg."
"Nei, jeg kan ikke ha deg," sa hun; "du ser for fattig ut; du har ikke engang gulvet å sette bena på."
Men så tok Håken og slo tre snipp med fingrene, og straks var alt gulvet stukket med bare gull.
"Det var ikke så ille," sa kongsdatteren, "men jeg kan ikke ha deg likevel, for du har ikke gulltaket å ha over hodet."
Da slo Håken tre snipp med fingrene igjen, og straks var taket bare gull.
"Det var ikke så ille," sa kongsdatteren, "men jeg kan ikke ha deg likevel, for du har ikke gullbord å spise av."
Så slo Håken tre snipp til, og alle bordene ble av bare gull.
"Det var ikke så ille," sa kongsdatteren, "men jeg kan ikke ha deg likevel, for du har ikke gullstoler å sette deg på."
Da slo Håken tre snipp igjen, og alle stolene ble av bare gull.
"Det var ikke så ille," sa kongsdatteren, "men jeg kan ikke ha deg likevel."
"Hvorfor kan du ikke det da?" spurte Håken.
"For du er ikke så fager som jeg," sa hun.
"Åja, så skal du få se," sa Håken, og så tok han av seg gullkronen, og da lyste han som solen, så kongsdatteren måtte skygle øynene.
"Nei, det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel, for jeg har bløte hender og du har harde hender."
Da viste Håken henne hendene, og de var som silke å ta på.
"Nei, det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel, for jeg har hvite tann og du har svarte tann."
Så lukket Håken munnen opp, og tennene hans var som perler.
"Nei, det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel, for jeg har lys hud og du har mørk hud."
Da viste Håken henne huden, og den var som melk og blod.
"Det var ikke så ille," sa kongsdatteren, "men jeg kan ikke ha deg likevel."
"Hvorfor kan du ikke det da?" spurte Håken.
"For du kommer til å dø innen årets omgang," sa hun.
"Åja, det skal vi få se," sa Håken og gikk sin vei.
Den andre dagen kom han igjen, men da hadde han sølvdrakten på.
"God morgen, små Aslaug," sa han.
"God morgen, Sølv-Håken," sa hun; "er du bror til ham som var her i går?"
"Ja," sa han, "og jeg kommer hit for å fri til deg."
"Nei, jeg kan ikke ha deg," sa hun; "du ser for fattig ut; du har ikke sølvgulv å sette bena på."
Da slo han tre snipp med fingrene, og gulvet ble av bare sølv.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du har ikke sølvtak å ha over hodet."
Da slo han tre snipp igjen, og taket ble av bare sølv.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du har ikke sølvbord å spise av."
Da slo han tre snipp til, og alle bordene ble av bare sølv.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du har ikke sølvstoler å sette deg på."
Da slo han tre snipp igjen, og alle stolene ble av bare sølv.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du er ikke så vakker som jeg."
Da tok Håken av seg sølvkronen, og han lyste som månen, så kongsdatteren måtte skygle øynene.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; jeg har bløte hender og du har harde hender."
Da viste han henne hendene, og de var som silke å ta på.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; jeg har hvite tann og du har svarte tann."
Da lukket han munnen opp, og tennene var som perler.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; jeg har lys hud og du har mørk hud."
Da viste han henne huden, og den var som melk og blod.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel."
"Hvorfor kan du ikke det da?" spurte Håken.
"For du kommer til å dø innen halve årets omgang," sa hun.
"Åja, det skal vi få se," sa Håken og gikk sin vei.
Den tredje dagen kom han i diamantdrakten.
"God morgen, små Aslaug," sa han.
"God morgen, Diamant-Håken," sa hun; "er du bror til dem som har vært her før?"
"Ja," sa han, "og jeg kommer hit for å fri til deg."
"Nei, jeg kan ikke ha deg," sa hun; "du ser for fattig ut; du har ikke diamantgulv å sette bena på."
Da slo han tre snipp med fingrene, og gulvet ble av bare diamanter.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du har ikke diamanttak å ha over hodet."
Da slo han tre snipp igjen, og taket ble av bare diamanter.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du har ikke diamantbord å spise av."
Da slo han tre snipp til, og alle bordene ble av bare diamanter.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du har ikke diamantstoler å sette deg på."
Da slo han tre snipp igjen, og alle stolene ble av bare diamanter.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; du er ikke så vakker som jeg."
Da tok Håken av seg diamantkronen, og han lyste som alle stjernene på himmelen, så kongsdatteren måtte skygle øynene og se bort.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; jeg har bløte hender og du har harde hender."
Da viste han henne hendene, og de var som silke å ta på.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; jeg har hvite tann og du har svarte tann."
Da lukket han munnen opp, og tennene var som perler.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel; jeg har lys hud og du har mørk hud."
Da viste han henne huden, og den var som melk og blod.
"Det var ikke så ille," sa hun, "men jeg kan ikke ha deg likevel."
"Hvorfor kan du ikke det da?" spurte Håken.
"For du kommer til å dø innen et kvarters omgang," sa hun.
"Åja, det skal vi få se," sa Håken, "men først skal du si meg: Hvem var det som var her den første dagen?"
"Det var Gull-Håken," sa hun.
"Og hvem var det som var her i går?"
"Det var Sølv-Håken," sa hun.
"Og hvem er det som er her i dag?"
"Det er Diamant-Håken," sa hun.
"Ja, nå har jeg lurt deg tre ganger," sa Håken, "og etter kongens ord skal du ta meg. For jeg var Gull-Håken og Sølv-Håken og Diamant-Håken, og jeg er også Håken Borkenskjegg som du gjorde narr av; det var skjegget mitt som du så."
Da ble kongsdatteren så sint at hun for sikkert hadde sprukket om hun ikke hadde fått lov til å gråte. Men hun måtte ta ham, for det var kongens ord, og hun hadde ikke noe å velge i.
Men da de skulle til kirken, sa Håken at hun måtte gå på sine egne ben; han skulle ikke gi henne hest å ride på eller vogn å kjøre i. Hun måtte gå barefoot så såre ble, og da de kom til kirken, var det bare en fattig stygg kjerrring som sto i koret og vigde dem. Da vielsen var over, sa Håken til henne at nå måtte hun følge ham hjem.
Kongsdatteren mente han bodde på slot som andre kongesønner; men hvor lenge de gikk, kom de til et lite fattig hus.
"Hvem eier dette huset?" spurte kongsdatteren.
"Det gjør jeg og du," sa Håken; "dette er mitt hus, og her skal vi bo."
"Men hvor er tjenerne dine da?" spurte hun.
"Hvilke tjenere?" sa Håken; "du får selv gjøre det som skal gjøres. Gå bare inn og gjør opp ild og lag mat, for jeg er både sulten og tørst."
Men kongsdatteren hadde aldri gjort slikt arbeid. Hun visste verken hvordan hun skulle gjøre opp ild eller lage mat; men Håken viste henne det, og så fikk det gå.
Da de hadde levet slik i åtte dager, sa Håken at dette ikke kunne vare lenger; de hadde ikke flere penger, og hun måtte finne på å tjene noe.
"Hva kan jeg vel tjene?" spurte kongsdatteren.
"Du kan spinne," sa Håken og gikk og kjøpte ull og en rokk til henne.
Nå fikk hun sette seg til å spinne, men ulltrådene skar fingrene hennes så de ble alle blodig.
"Det ser jeg at ikke går," sa Håken; "du får heller strikke."
Han gikk og kjøpte garn og strikkepinner til henne; men det gikk ikke bedre; fingrene ble fort såre og blodig.
"Det ser jeg at ikke går heller," sa Håken; "du får heller gå til slottet og spørre om du kan få tjeneste der; du kan si at du kan koke mat, så får du kanskje bli kokke."
Da hun kom til slottet - som var faderens, men hun kjente ham ikke igjen og han kjente ikke henne igjen - spurte hun om de trengte en kokke.
Jo, de trengte en kokke, men hun måtte først vise hva hun kunne; om hun kunne koke god grøt.
Hun mente hun kunne det nok; men da hun skulle til å lage grøten, husket hun ikke hvordan Håken hadde gjort. Grøten ble svidd og full av klumper, så ingen kunne spise den.
Da kongen smakte grøten, ble han sint og sa kokka skulle prydles; men kongsdatteren gråt og ba om tilgivelse og sa at hun skulle gjøre det bedre en annen gang.
Så fikk hun lov til å prøve seg en gang til; men det gikk ikke bedre da heller. Da ble kongen enda sintere og ville ikke la henne få noen tredje gang; hun skulle prydles på stedet. Men så kom det inn noen andre, og kongen glemte både henne og pryglingen; og hun slapp ut og løp hjem til Håken.
"Jeg sa det jo at du ikke dugde til noe som helst," sa Håken. "Men nå lager de bryllup på slottet - prinsen skal gifte seg. Du kan gå dit og spørre kjøkkenjerringa om du kan få lov til å hjelpe til å vaske opp; så skal du få mat og kanskje en slant."
Hun gikk til slottet og bad om å få hjelpe til å vaske opp. Det fikk hun lov til, og hun fikk stå i kjøkkenet og vaske tallerkener og fat. Da alt var ferdig, gav kokka henne noen levninger av maten og en flaske øl å ta med seg hjem til mannen.
Men da hun skulle hjem, stakk hun innom salen hvor de dansete, for hun ville se bruden. Da lyset falt på henne i døren, så alle hvor vakker hun var, og da prinsen fikk se henne, kom han bort og ville danse med henne. Hun syntes han var så lik Håken at hun glemte seg helt, og han dansete så vel at ingen hadde sett maken.
Men mens de dansete, falt øl-flasken ned av kjorten hennes og knuste, og ølet rant utover gulvet. Da skammet hun seg så forferdelig at hun bare løp ut av salen og hjem så fort hun kunne.
Da hun kom hjem og fortalte Håken hvordan det hadde gått, ble han sint og sa at det var synd på god øl.
Det var mange ganger bryllup på slottet, og hver gang spurte kongsdatteren om hun kunne få komme dit og hjelpe til i kjøkkenet. Og hver gang hun var der, gikk hun inn i salen og så på, og prinsen dansete alltid med henne. Men den ene gangen snudde hun seg så fort at kjortelomma rev og alle pengene falt på gulvet og ringte. Da skammet hun seg så forferdelig at hun løp ut igjen.
Da hun kom hjem og fortalte Håken det, ble han sint og sa at det var synd på gode penger.
Den tredje gangen det var bryllup på slottet, gikk det på samme måten; hun hjalp til i kjøkkenet og gikk så inn i salen og så på. Da kom prinsen igjen og ville danse med henne, og hun glemte seg igjen og dansete med ham. Men da hun snudde seg kjapt, falt krutthornet hennes og alt kryder falt på gulvet. Da skammet hun seg så forferdelig at hun løp hjem igjen.
Da hun fortalte Håken dette, ble han også sint og sa at det var synd på godt krydder.
"Men la så gå," sa han; "jeg merker at du er nok til å tenke på andre enn meg. Men nå skal jeg reise bort, og da er du ledig til å gjøre som du vil."
Da han hadde sagt det, gikk han ut; men kongsdatteren satte seg og gråt, for i grunnen var hun blitt glad i Håken.
Da det led ut på kvelden, kom han inn igjen, men da var han så fager og staselig at hun knapt kjente ham igjen.
"Hvor har du vært?" spurte hun.
"Jeg har vært på slottet og friet til kongsdatteren," sa han.
"Ja, fikk du henne da?" spurte hun, og hun ble så bedrøvet.
"Ja," sa han, "det fikk jeg, og i morgen er det bryllup."
Da hun hørte det, gråt hun som om hjertet skulle sprekke på henne, for hun hadde blitt så glad i Håken at hun ikke kunne tenke seg å leve uten ham.
Men så sa Håken: "Vil du danse med meg som jeg er nå?"
"Å ja," sa hun, "det vil jeg så gjerne."
Da de dansete, forvandlet han seg til Gull-Håken, så det lyste og lavde av ham som av solen.
"Vil du ha meg som jeg er nå?" spurte han.
"Å ja," sa hun med det samme.
Så dansete de videre, og han forvandlet seg til Sølv-Håken, så det lyste av ham som av månen.
"Vil du ha meg som jeg er nå?" spurte han.
"Å ja," sa hun med det samme.
De dansete videre, og han forvandlet seg til Diamant-Håken, så det lyste av ham som av alle stjernene på himmelen.
"Vil du ha meg som jeg er nå?" spurte han.
"Å ja," sa hun, "det vil jeg så gjerne; hvilken skikkelse du enn har, så vil jeg ha deg."
Da ble det stor glede, og han fortalte henne at han var kongesønn, men en finmann hadde forgjort ham, så han måtte gå i bjørneskinn inntil han hadde fått en kone som ville ha ham for han han virkelig var.
"Nå er jeg friet fra forbannelsen," sa han, "og du skal bli min dronning."
Så tok han henne med seg til slottet. Det var deres eget bryllup som skulle være der, og de levde lykkelig i alle sine dager.