et var engang en bjørn som satt i en solbakke og sov. I det samme kom det en rev luskende forbi og fikk se den.
«Sitter du der og later deg, bestefar,» sa reven. «Nå skal jeg spille deg et puss,» tenkte Mikkel med seg selv.
Så fant han tre skogmus og la på en stubbe tett under nesen på bjørnen.
«Buh, bamse, Per skytter ligger bak stubben!» skrek han like inn i øret på bjørnen, og tok til bens bort igjennom skogen.
Bjørnen bråvåknet, og da han så de tre musene, ble han så sint at han letter på labben og ville legge til dem, for han trodde det var de som hadde skreket inn i øret på ham.
Men så fikk han se svansen til Mikkel mellom buskene borte i skogkanten, og la avsted så det braket i småskogen, og bamsen var så nær etter Mikkel at han fikk tak i den høyre bakfoten på ham, i det samme han skulle smette ned i en gang under en granrot.
Der satt Mikkel i klemmen, men rådløs var han ikke, han skrek:
«Slipp granrot og ta i revefot!»
og så slapp bjørnen.
Men da lo reven langt inne i hullet og sa:
«Lurte jeg deg ikke den gangen også, bestefar!»
«Gjømt er ikke glømt,» sa bjørnen, og var vill.
Ordspillet forklart
Reven lurte bjørnen med et smart ordspill. Når han ropte «Slipp granrot og ta i revefot!», trodde bjørnen at han skulle slippe granrota (treet) og ta tak i revefoten i stedet. Men det reven egentlig mente var at bjørnen skulle slippe _hans_ fot som satt fast under granrota!
