å var det en dag som bjørnen lå og åt på en hest han hadde slått. Da var Mikkel ute igjen, kom luskende og siklet på en godbit av hestekjøttet. Han gjorde kriker og kroker, til han kom bakenfor bjørnen, så tok han til sprangs på den andre siden av hesteskrovet, og nappet en jafs med det samme han rente forbi. Bamsen var ikke sen heller, han slo etter Mikkel, så han fikk tippen av den røde halen i labben sin; siden den tid har reven hvit haletipp.
"Bi nå, Mikkel, og kom hit," sa bjørnen, "så skal jeg lære deg å fange hest." Ja, det ville Mikkel gjerne lære, men han gikk ikke nærmere enn han trodde seg. "Når du ser det ligger en hest i en solbakke og sover," sa bjørnen, "så skal du binde deg vel fast med taglet i rova, og hugge tennene i låret på hesten," sa han.
Det varet ikke lenge før reven fant seg en hest som lå og sov i solbakken, kan du vel vite, og så gjorde han som bjørnen hadde sagt, han vippet og bandt seg vel inn i hestetaglet, og hugg tennene i låret på hesten. Og den spratt opp, og til å slå og renne, så Mikkel slang både mot stokk og mot stein, og ble så skamslått og mørbanket at han ikke var fra åmiste både sans og samling.
Rett som det var, fór de forbi en hare.
"Hvor skal du hen, som farer så fort, Mikkel?" sa haren.
"I skyssferd, min kjære Jens!" sa reven.
Og haren satte seg opp på to-ben og lo så godt at kjeften sprakk like opp til ørene, for det Mikkel fór så gildt i skyss.
Men siden den skyssferden har ikke reven tenkt på å fange hest. Den gangen var det bjørnen som var ful; ellers sier de han er godtruen som trollene.