Det bor et troll under brua. Tre bukker skal til seters for å gjøre seg fete, og fra mørket under bruplankene kommer spørsmålet norske unger har hørt i snart to hundre år:
«Hvem er det som tramper på mi bru?» skrek trollet.
Slik står det i De tre bukkene Bruse, kanskje det mest kjente av alle norske folkeeventyr. Asbjørnsen fikk det fortalt av Anders Lysgaard fra Biri i 1842, og året etter sto det på trykk i _Norske Folkeeventyr_. Trollet ender i fossen. Det pleier å gå slik med troll.
Fra vis jotun til dumt troll
Ordet troll er norrønt og ble brukt som en fellesbetegnelse på mytologiske vesener som ikke var mennesker. Noen forskere mener det rett og slett var et annet navn på jotnene og gygrene, gudenes motstandere. Allerede i _Edda_ fra omkring 1220 dukker trollet opp som et mangehodet kjempeuhyre.
Jotnene var likevel mer enn rå kraft. De sto for kaos og truet den ordnede verden, men de var også vise og satt på kunnskap og gjenstander som æsene trengte. Den listige Loke var jotun, og flere av gudene var i nær slekt med jotnene.
Med kristendommen ble mytene om jotnenes kamp mot æsene til fortellinger om jutulenes og trollenes fiendskap mot kirken og kristen skikk. Visdommen ble ikke med på lasset. I eventyr og sagn er troll så godt som uten unntak dumme og lettlurte, og det er dette trollet, den sterke tosken, norske eventyr handler om.
Slik kjenner du et troll
Eventyrtrollet er kjempestort og sterkt, ondskapsfullt og farlig. Det er stygt, med diger nese og øyne «som tinntallerkner», og det kan ha flere hoder eller bare ett øye. Noen troll beskrives til og med som en del av skogen eller fjellet selv. Og trollet lukter seg fram til folk: kommer det et menneske i nærheten, kjenner det «lukten av kristenmanns blod». Replikken går igjen i flere av eventyrene til Asbjørnsen og Moe, blant dem Soria Moria slott.
Verst av alt er sola. I folketroen blir trollet til stein når sola stiger og strålene treffer det, og store, frittliggende steinblokker rundt om i landet har fått tjene som bevis på at trollene fantes. Sprekke kan de også. I _Østenfor sol og vestenfor måne_ sprekker trollpakket av bare sinne når fattigjenta vinner prinsen.
Hjemme er trollene i utilgjengelig og uberørt natur: i fjellheimen, i de dype skogene, i huler inne i berget. Det finnes sjøtroll og skogstroll, og noen bor som kjent under bruer. Trollene er nattens skapninger, antisosiale og lyssky, og de holder seg unna menneskenes trygge, dyrkede landskap. I Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen er det smågutter alene i storskogen som møter dem.
I Kjetta på Dovre kommer trollene på besøk i stedet: hver julaften tar de seg inn på en gard på Dovre og forsyner seg av julematen, helt til en mann på reise med en kvitbjørn får låne huset. Bjørnen jager hele følget på dør, og trollene tror den var en katt. Dummere enn menneskene er de, står det i beskrivelsene, og i norsk eventyrforskning har en hel gruppe fortellinger fått navnet _eventyr om det dumme trollet_. Navnet er fortjent.
Jutuler, riser og sagnenes troll
Eventyret begynner med «det var en gang» og foregår ingen bestemte steder. Sagnet gjør det motsatte: det gjør krav på å bli trodd, forteller om noe som angivelig har hendt, og er knyttet til bestemte steder og personer. Eventyrtrollet er derfor anonymt, mens sagnets troll gjerne har både navn og adresse.
Sagnkjempa heter oftest jutul, av norrønt jǫtunn, som trolig betyr storeter. Jutulen har menneskeskikkelse i kolossal størrelse, bor i en hule inne i fjellet, tåler ikke dagslys og kaster steinblokker etter kirker. Mange sagn er knyttet til nettopp slike svære steiner i landskapet. I Jutulen og Johannes Blessom er det en navngitt mann som møter jutulen, akkurat slik sagnene vil ha det.
Rise er et annet gammelt ord for det storvokste trollet. Den mest kjente risen i eventyrene finnes i Risen som ikke hadde noe hjerte på seg, en kjempe som har gjemt hjertet sitt langt unna sin egen kropp og derfor ikke kan felles før noen finner det. Flere av de gamle ordene fra eventyrene er forklart i ordlista.
Hvorfor trollet alltid taper
Et kjent motiv i eventyrene er trollet som blir overvunnet av en klok gutt. Som oftest heter gutten Askeladden, den yngste av tre brødre, han som virker litt dum og naiv, men lykkes der Per og Pål feiler.
I Askeladden som kappåt med trollet har trollet skremt begge brødrene hjem fra vedhogsten. Askeladden tar med seg en hvitost i skreppa, og når trollet truer ham, klemmer han mysa ut av osten: «Tier du ikke still,» skrek han til trollet, «skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!» Trollet blir så redd at det hugger veden for ham. Om kvelden kappspiser de. Askeladden heller grøten i skreppa han har bundet foran magen, skjærer hull på «magen» da sekken er full, og foreslår at trollet gjør det samme. Trollet gjør det samme.
I Askeladden som stjal sølvendene til trollet går gutten like godt løs på eiendelene til trollet. Mønsteret er det samme i eventyr etter eventyr: rå kraft møter list, og lista vinner. Eventyrene holder med den minste, og bukkene Bruse viste at det ikke engang trengs list bestandig. Stor nok bukk gjør også nytten.
Trollet etter eventyrene
Mot slutten av 1800-tallet ble trollene tegnet for første gang. Erik Werenskiold var først ute, men det var Theodor Kittelsen som for alvor gjorde trollet til en del av norsk kultur. Han var eventyrtegner for Asbjørnsen og Moe i 29 år, ga ut boka _Troldskab_ i 1892 og plasserte troll, nøkk og hulder i gjenkjennelig norsk natur. Tegninger som _Skogtroll_ og _Trollet som grunner på hvor gammelt det er_ har formet hvordan nordmenn flest ser for seg et troll den dag i dag.
Halen er for øvrig en sen tilvekst. I Henrik Ibsens _Peer Gynt_ fra 1867 har trollene i Dovregubbens hall haler, visstnok for første gang, og Kittelsen tegnet siden trollene sine med kuhale.
Derfra gikk trollet videre til barnerommet og kinosalen. Tove Jansson diktet opp sine egne små, snille troll i bøkene om _Mummitrollet_. Ivo Caprino lagde dukkefilm av _Gutten som kappåt med trollet_ i 1967, Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund sendte bukkene Bruse på badeland i 2009, og på film har trollet fått nytt liv i _Trolljegeren_ (2010) og _Troll_ (2022).
Og under brua sitter trollet der fortsatt og spør hvem det er som tramper. Svaret har aldri vært gode nyheter for troll.