Ved havet er jeg vokset opp, der ferdes jeg mellom skjær og bølger fra min tidlige barndom. Det er dyktige sjøfolk der jeg kommer fra, men det er ikke noe under, for de begynner tidlig: når barna har lært å gå, er deres første morgenvandring den at de i bare skjorten labber opp på nærmeste sten eller knatt for å se efter været og havet; og er det stille, putter de fingeren i munnen og stikker den i været for å kjenne, hvor luftdraget kommer fra."
Ut på makrelltur
Så snart de kan løfte en åre, er de i båt, og nu varer det ikke lenge før de leker med havets farer. Under min oppvekst var jeg meget ute på sjøen sammen med en los, som var en av de stauteste sjømenn jeg har kjent. De dager jeg var sammen med ham, hører til de kjæreste i mine erindringer. Fri og glad som en fugl fløy jeg ut på bølgene; i en lett skjekte fór vi på skytteri efter ender, ærfugl og kobbe mellom skjærene; og når han fikk et skip å lose inn, seilte jeg undertiden båten hjem alene eller i følge med losgutten.
Siden den tid har jeg alltid hatt en sterk lengsel efter sjøen og det salte hav. Men istedenfor å fortape meg i utrop om sjølivets herlighet, vil jeg fortelle om en tur vi gjorde sammen, da jeg for noen år siden var i besøk hjemme, og på den var det nettopp min gamle venn fortalte den historien jeg nu vil meddele:
Vi tilbrakte altså noen dager ute ved de ytterste havskjær. Vi seilte med dekksbåten, en stor hvalerbåt. Besetningen var Rasmus Olsen (så het min omtalte venn), losgutten og jeg. En morgenstund i grålysningen sto vi ut til havs for å dorge makrell.
Rasmus Olsen forteller
Det var en svak fralandsbris, som knapt nok formådde å lette den tunge tåken, som ruget over skjærene og de nakne berg. Oppskremte flagret måkene omkring oss med sine hese skrik; ternene utstøtte sitt skingrende "tri egg!" og tjelden det spottende "klikk klikk!" som har fått så mang en bommende skytter til å smile.
Over den blygrå havflaten som bare sjelden ble opplivet ved en alke, en teiste, en ærfuglflokk eller en stønnende nise, hang luften disig og tett. Rasmus satt selv i akterluken ved roret, mens gutten snart var forut, snart akter, efter som det trengtes.
Rasmus var en høy, svær mann med brunbarket og værbitt ansikt. Uttrykket var godmodig, men i dypet av de grå, kloke øynene lå et alvor og noe visst forskende, som vitnet om at han var vant ved å gå faren inn på livet og se dypere i tingene enn smilet om munnen og de spøkende ord han ofte førte på tungen, syntes å tyde på.
Som han satt der, med en sydvest ned over ørene, i en sid, gulgrå kalmukks kofte, virket hans skikkelse i den tette morgenluften nesten overnaturlig stor, og man kunne gjerne falt på den tanke at man hadde for seg en gjenganger fra vikingtiden - men i vikingtiden brukte man ikke tobakk; det gjorde Rasmus Olsen, og det til gagns.
En merkelig redningshistorie
"Den gufsen vi fikk, var bare en morgendram. Han skal se vi får traktement; selv fisken vet om det; den napper ikke mer, og fuglene er redde: - hør, hvor de kveser og skriker og søker inn under land. Det blir riktig trollkjerringvær til kvelds."
Mens vi pratet om troll og trollkjerringer, dukket en besynderlig trollkjerringhistorie opp i mitt minne; jeg trodde jeg hadde hørt den av Rasmus i min barndom, men den sto så dunkelt for meg at jeg ikke engang visste om det var noe jeg hadde hørt eller drømt. Jeg spurte Rasmus, om han ikke hadde fortalt meg en slik historie om tre trollkjerringer.
"Å den," svarte han og lo; "det er av det slaget som kalles skipperløgner nå til dags, men i gamle dager trodde de det som fadervår. Gamle bestefar fortalte meg den, da jeg var smågutt, men om det var hans bestefar eller oldefar, som var kahyttjungen, det kan jeg ikke erindre. Nok er det, det gikk slik til:
Historien om den synen gutten
Han hadde fart med en skipper som jungmann hele sommeren, men da de skulle ut på høstreis, fikk han en ank på seg, og ville ikke være med. Skipperen syntes godt om 'n, for enda han var bare en framslenging, hadde han god forstand på alle ting ombord; han var en stor og sterk gutt og ikke redd for å henge i når det skulle tas et tak.
Men det må jeg ikke glemme, denne gutten var født på en søndag og hadde funnet et firkløverblad; derfor var han synen, han kunne se de usynlige, men de kunne ikke se ham."
Mens revingen sto på, tok jeg roret og så ut efter været. Det var blankt og nesten stille; vinden hadde lagt seg, men båten duvet på underdønningen. Fjernt i syd sto en skarpt avskåret, mørk banke; først hadde vi sett den som en smal rand, som smeltet sammen med himmel og hav, men efterhånden hevet den seg som en vegg eller et teppe.
De tre ravnene
"Gutten var altså synen, og rett som han sitter forut i folkelugaren, hører han det snakker inni rommet. Han kikker gjennom en sprekke, og så ser han at der sitter tre kolsvarte ravner på tyskendekksbjelkene derinne, og de snakker om mennene sine. Alle var de leie av dem, og livet ville de ta av dem. Det var greit å skjønne at det var trollkjerringer som hadde skapt seg om.
"Men er det sikkert at det ikke er noen som hører oss her?" sa den ene av disse ravnene. Gutten kunne høre på målet at det var kona til skipperen.
"Nei, du ser jo det," sa de andre to som var konene til første og annen styrmann; "her er ikke en mors sjel ombord."
"Ja, så vil jeg si det; jeg vet et godt råd til å bli av med dem," tok skipperkjerringa til ords igjen og hoppet nærmere bort til de to andre; "vi kan gjøre oss til tre brottsjøer, og slå dem overbord og senke skuta med mann og mus."
Motgiften mot trollkjerringene
Ja ja, det syntes de andre var et godt råd; de satt lenge og snakket om dagen og farvannet. "Men det er vel ingen som hører oss?" sa skipperkona igjen.
"Du vet jo det," svarte begge de andre.
"Ja, for det gis et råd imot det, og ble det brukt, ble det dyrt for oss; det kom ikke til å koste oss minde enn liv og blod."
"Hva er det for et råd, søster?" spurte den ene styrmannskona.
"Hvis de kjøper tre favner bjørkeved," sa trollkjerringa, "men de må være fullmålte og upruta - og kaster den ene favnen ut tre for tre, når den første sjøen kommer, og den andre favnen tre for tre, når den andre kommer, og den tredje favnen tre for tre, når den tredje kommer, så er det ute med oss."
Kampen mot brottsjøene
Da de skulle seile, ville gutten på liv og død ikke være med; alt det skipperen snakket for 'n og lovte 'n, så hjalp det ikke; han ville ikke være med på noen måte. Til sist spurte de om han var redd, siden det led på høsten, og heller ville sitte i kakkelovnskroken bak skjørtene til mor.
Nei, sa gutten, det var han ikke, og han trodde aldri de hadde sett slike landkrabbestreker av ham; det skulle han vise dem også, for nå ville han gå med, men det ville han betinge seg, at det blei kjøpt tre fullmålte favner bjørkeved, og at han fikk kommandere, som om han selv var skipper, på en viss bestemt dag.
Skipperen syntes at dette var besynderlig, og at det var en rar gutt, men ga etter til sist, fordi han nå endelig ville ha han med, og han tenkte vel også at han nok skulle klare klatten, når de kom til sjøs.
Da dagen kom, som jungmannen skulle være skipper, var det stilt, vakkert vær; men han purret alle mann ut til å reve og beslå, så de ikke lå for annet enn stumpene.
Rett som det var, kom det over dem en byge så heftig at de trodde de skulle kantre, og hadde de ikke beslått og revet, hadde de ikke vært åspørre om at de hadde gått under, da den første brottsjøen styrtet over skipet. Gutten kommanderte dem til å kaste ut den første favnen av bjørkeveden, men tre for tre, ett om gangen, aldri to, og ikke måtte de røre de andre to favner.
Da siste gikk, hørte de et stønn som av en som ligger og dras med døden, og med det samme var bygen forbi.
Den siste kampen
Den andre bygen kom enda hardere enn den første, og den ble så sterk og hard, at hele mannskapet ble rent forskrekket. Da den var på det hardeste, sa gutten, at de skulle kaste den andre vedfavnen overbord, og det gjorde de; de kastet den tre for tre og aktet seg for å ta noe av den tredje. Da det siste treet gikk, hørte de et dypt stønn igjen, og så stilnet det av.
"Nå har vi en dyst igjen, og den blir den verste," sa gutten og kommanderte hver mann på sin post, og skuta gikk bare for takkel og tau. Den siste bygen kom verre enn begge de foregående: skuta krenget, så de trodde den ikke skulle reise seg mer, og sjøene brøt over dekk og skans.
Men gutten kommanderte dem til å kaste ut den siste vedfavnen, tre for tre, og ikke to om gangen. Da det siste treet gikk, hørte de et dypt stønn som av en som dør en tung død, og da det stilnet av, var sjøen farvet med blod så langt de kunne se.
Sannheten åpenbares
Da de kom over, talte skipperen og styrmennene om at de ville skrive til konene sine. "Det kan dere gjerne la være," sa gutten, "for dere har ingen koner mer."
"Hva er det for snakk, din hvalp! har vi ingen koner?" sa skipperen. "Har du kanskje gjort ende på dem?" sa styrmannen.
"Å nei, vi har vært like gode om det alle sammen," svarte gutten, og så fortalte han hva han hadde hørt og sett den søndagen han passet skuta, da mannskapet hadde landdag og skipperen handlet smålast hos skogbonden.
Da de kom hjem, fikk de høre at konene deres var blitt borte dagen før uværet, og siden har ingen hverken hørt eller spurt dem."
Tilbake til land
Mens Rasmus fortalte denne og andre historier, begynte det å li mot aften. Uværet nærmet seg langsomt og steg høyere på himmelen som et mørkt forheng; lynene glimtet snart ned mot havet, snart buktet de seg som horisontale slanger og dannet flammefrynser om forhengets rike foldekast av skyer.
Som en pil fór båten av sted, og det varte ikke lenge, før vi var ved de ytterste skjær, hvor sjøfuglene oppskremt av de hyppige lynglimt og tordenskrall, hveste og skrek og flagret om i mengde som hvite skyer.
Omsider oppdaget jeg et lite mørkt punkt, som vi stevnet imot, og få minutter efter fór vi mellom brott og brann inn igjennom det smale sundet under Ullerhodet, og nådde lykkelig inn i den trygge havn, hvor pynter og høye berg lunte mot vind og bølger.