et var i de første dager av oktober. Jeg hadde vært på besøk hos mine naboer på gården ved siden av vår egen, og da kvelden begynte å falle på, bad de meg bli der over natten, siden veien hjem var lang og mørk. Jeg takket gjerne ja til innbydelsen, for det var alltid hyggelig å tilbringe en kveld sammen med disse vennlige menneskene.
Familien bestod av gamle Peder, hans kone Margit, og deres eneste datter Anne, som var en pike på omkring tyve år. Det var et fredelig hjem, hvor kristelig sinn og gammeldags ærbarhet hadde sitt tilhold. Men denne kvelden skulle jeg få oppleve ting som satte alt mitt vantro på en hard prøve.
En merkelig stemning
Allerede under kveldsmåltidet merket jeg at det var noe underlig over familien. De var mer tause enn vanlig, og de kastet ofte urolige blikk mot vinduene, som om de ventet på noe ubehagelig. Når vinden økte utenfor og fikk vinduslukene til å klappre, zukket de sammen alle tre.
"Er dere engstelige for noe i kveld?" spurte jeg endelig.
Gamle Peder så på kona si, og hun så på han, som om de rådførte seg uten ord.
"Nei da," sa han til slutt, men stemmen hans var ikke helt fast. "Det er bare været som er så urolig."
Men Anne så på meg med store, alvorlige øyne og sa: "Det er i kveld han pleier å komme."
"Hvem da?" spurte jeg.
"Tiss, barn!" sa moren skarpt, og Anne senket blikket.
Vi spiste resten av måltidet i taushet. Utenfor økte vinden, og jeg kunne høre den suse i de store bjørkene som stod rundt gården. Innimellom hørtes merkelige lyder fra loftet over oss, som om noen gikk omkring der oppe.
"Er det noen på loftet?" spurte jeg.
"Nei," svarte Peder raskt. "Det er bare vindtrekk som får boardene til å knarke."
Men jeg så at hånden hans skalv da han løftet kaffekoppen til munnen.
Den usynlige gjesten
Etter måltidet satte vi oss rundt den store kakkelovnen. Margit tok fram strikkjøyet sitt, Peder fant fram pipa, og Anne satte seg med en bok. Men ingen av dem syntes å kunne konsentrere seg om det de holdt på med.
Plutselig reiste Anne seg brått fra stolen sin.
"Hører dere ikke?" hvisket hun.
Vi lyttet alle sammen. Fra kjøkkenet kom lyden av noen som bevegde seg omkring, og vi kunne høre at skuffer og skapdører ble åpnet og lukket.
"Det er bare katten," sa Peder, men han så blek ut i ansiktet.
"Vi har ingen katt," hvisket Margit.
Da reiste Peder seg og tok en lykt. "Jeg går og ser etter," sa han med en stemme som skulle være fast, men som dirret svakt.
Vi andre satt igjen i den dunkle stuen og ventet. Vi kunne høre Peders fottrinn på kjøkkengolvet, og så ble det stille. Etter en stund kom han tilbake.
"Ikke noe å se," sa han, men han så forvirret ut. "Men bordplata er full av mel, og melkrukka er velta."
"Akkurat som forrige gang," hvisket Anne.
Forklaringen
Nå kunne jeg ikke holde meg lenger, og jeg ba dem fortelle meg hva det var som foregikk. Etter mye nøling kom historien fram.
For tre måneder siden hadde det begynt. Det var etter at den gamle skomakeren Lars, som hadde bodd alene i et lite hus på nabotomta, var død. Han hadde vært en underlig mann, som folk sa hadde beskjeftiget seg med trolldom og svarte kunster. Da han døde, hadde han ikke fått noen ordentlig begravelse, for han hadde ikke vært kristen og hadde forbannet presten da denne kom for å tale med han om sjelefrelsens sak.
Siden den tid hadde det ikke vært fred i nabogården. Hver torsdag kveld - og det var torsdag i dag - kom han tilbake. Først hørtes fotsteg på veien, så i gården, så i huset. Dører åpnet og lukket seg av seg selv, ting ble flyttet omkring, og i kjøkkenet ble det laget mat av usynlige hender.
"Men han gjør ikke noe vondt," sa Margit forsiktig. "Han baker alltid tre store lefser på grydelokket, legger dem på bordet, og så forsvinner han igjen."
"Hvorfor har dere ikke sagt fra til presten?" spurte jeg.
"Vi prøvde," sa Peder. "Men han sa det var innbilning og overtro. Han ville ikke komme hit."
Besøket
Nettopp da vi satt og snakket om dette, begynte det på nytt. Først hørtes fotsteg på grusgangen utenfor, langsomme og tunge. De stoppet ved døra, og så hørtes det tre bankinger - dump, dump, dump.
Alle tre bleiknet i ansiktet, og Anne grep tak i morens arm.
"Skal vi ikke åpne?" spurte jeg.
"Nei!" sa Peder skarpt. "Vi må aldri åpne for han."
Fottrinnene gikk rundt huset, og vi kunne høre dem under hvert vindu. Så ble det stille en stund, før det begynte å lyde fra kjøkkenet igjen.
Vi kunne høre at ildstedet ble tent - vi så skjæret av flammen under kjøkkendøra. Det var lyden av redskaper som ble tatt ned fra veggene, av deig som ble elta, av stekepanna som ble satt på ilden.
Denne gangen reiste jeg meg selv.
"Jeg må se dette," sa jeg bestemt.
"Nei!" ropte alle tre i mun. "Du må ikke! Det kan være farlig!"
Men jeg hadde allerede åpnet døra til kjøkkenet. Der inne var det varmt fra peisen, som sto og blussende rødt. På bordet lå tre store, gyldenbrune lefser, ennå varme fra stekepanna. Melskya stod åpen, og det var strødd mel på hele bordplata. Men det var ikke et menneske å se.
"Kom tilbake!" ropte Peder fra stuen. "Kom tilbake før det blir for seint!"
Jeg gikk tilbake, og da jeg lukket døra bak meg, hørte vi fotsteg som fjernet seg fra huset, ut i gården og bort på veien. Så ble det stille.
Etter besøket
Vi satt lenge og snakket i kveld. Familien fortalte at dette hadde skjedd hver torsdag siden Lars døde. Alltid det samme: fotsteg, banking på døra, og så lefsesteking i kjøkkenet. Alltid tre lefser, som lå der varme og ferske når det var over.
"Hva gjør dere med lefsene?" spurte jeg.
"Vi kaster dem ut til kyrne neste dag," sa Margit. "Vi tør ikke spise dem."
"Men de lukter så godt," sa Anne stille. "Akkurat som bestemors lefser luktet."
Da jeg la meg til å sove den natten, i alkoven i den lille kammerset, kunne jeg ikke få tankene mine til å roe seg. Jeg hadde med egne øyne sett lefsene som ingen levende sjel hadde laget. Jeg hadde hørt fotsteg av en som ikke fantes.
Lenge lå jeg våken og lyttet til vindens singing rundt huset. Men det kom ikke flere lyder den natten.
Morgenen efter
Neste morgen gikk jeg med Peder ut i kjøkkenet. Der lå de tre lefsene ennå, akkurat slik jeg hadde sett dem kvelden i forveien. De var ikke tørre og harde, som de burde ha vært efter å ha ligget der i mange timer. De var fremdeles myke og friske.
"Lukter dere hvor gode de er?" sa Anne, som hadde fulgt efter oss.
Det var sant. En deilig duft av nystekte lefser fylte rommet.
"Kanskje..." begynte hun forsiktig, "kanskje han ikke mener noe vondt? Kanskje han bare vil være snill?"
Peder så strengt på henne. "Du må ikke tenke sånn, barn. Det er ikke kristelig."
Men jeg så at han selv stirret lengsel på de gyldne lefsene.
Vi gikk ut for å gi dem til kyrne, som vanlig. Men da vi kom tilbake, fant vi noe som fikk oss alle til å stanse. På kjøkkenbordet, med store, klossete bokstaver, var det skrevet i det strødde melet:
"TAKK FOR HUSVIL"
Og under det:
"KOMMER INTE MER"
Slutten på besøkene
Og det stemte. Gamle Lars kom aldri mer på besøk til nabogården. Torsdagene ble igjen vanlige, rolige kvelder, og familien kunne spise sine egne måltider i fred.
Men Anne sa alltid etterpå at hun savnet lukten av hans lefser. Og noen ganger, når hun stekte selv, prøvde hun å få til samme smak og duft. Men det lyktes aldri.
"Han kunne bake lefser som ingen andre," sa hun. "Det må ha vært det eneste gode han kunne i hele sitt liv."
Kanskje var det derfor han måtte komme tilbake - for å vise at han hadde hatt noe godt i seg tross alt. Og kanskje var de tre lefsene hans måte å si takk på for at han hadde fått lov til å tilhøre bygdesamfunnet, selv om han aldri hadde klart å leve seg inn i det på riktig måte.
Når jeg tenker tilbake på den natten, er jeg fremdeles ikke sikker på hva jeg egentlig opplevde. Men lefsene var virkelige nok. Og takkeordet i melet - det stod der svart på hvitt.
Kanskje finnes det ting mellom himmel og jord som vi ikke forstår. Kanskje har også de døde sine ærend å utføre her i verden, før de kan finne fred.
Alt jeg vet er at gamle Lars aldri mer forstyrret den fredelige nabogården. Og at Anne, til sin døende dag, laget de beste lefsene i hele bygda.