gamle dager drog det om en taterbande. De hadde ingen fast bolig; de bodde i telt og hadde hester, og herjet og stakk omkring hvor de kom. De kunne ikke få greie på noe skikkelig arbeid, de ville ikke ta til å arbeide heller, men levde av å stjele, og så kunne de en god dæl av alt det de tok seg til.
Når de kom til en gård, kjøpte taterkjerringa småting og trengte der: nåler og synåler og ståltråd og slik småtteri, og hun så at hun hadde litt av alt, eller hun spådde folk i kortet, eller så sa hun hun kunne hjelpe for gikt og verk og ikke det og litt av alt sammen. Og så fór hun omkring i stuer og bryggerhus og visshus, for å se hvorledes hun skulle stikke seg til å komme til. Og så var hun ikke redd, hun kunne ha nok med det hun stjal, til å betale for det hun trengte av mat og olm til hestene.
En historie om en taterbande
Det var en gang en taterbande som hadde ligget lenge på et sted og herjet og lurt og lent seg til så godt de kunne. Da ble folk så vante med dem, at de ikke brydde seg om å ta vare på tingene sine så nøye som de pleide; de trodde vel at tatere var som andre folk.
Så var det en gård der det gikk meget ille til; så vidt de ikke kom aldeles i ulykker. Bonden han hadde vondt for å få igjen pengene når han lånte dem bort; kjerringa hennes, hun hadde vondt for å få igjen når hun lånte bort; karlene deres de var skadefull, og gjetergutten han passet så ille på sauene at de kom bort, og så måtte de både dra omkring og lete efter dem og kjøpe andre igjen til gjelds for dem.
Bonden møter taterne
En dag kom bonden og gikk og var vond i hodet og tenkte hvor vondt det var at alt gikk så galt til for ham. Da møtte han taterfaren.
"God dag!" sa taterfaren, "du ser så tungsint ut, du; er der noe i veien?"
"Ja, det kan du nok si," sa bonden; "alt går så galt til for meg, at jeg ikke vet hvor jeg skal ta meg hen; skulle jeg fortelle deg alle mine sorger, ble det en lang historie."
"Å, si til bare!" sa tateren; "kanskje jeg kan råde deg til noe; jeg har kommet vidt omkring og sett og hørt så mangt."
Så fortalte bonden sin sorg.
Taternes råd og list
"Javel," sa tateren da han hadde fortalt ferdig; "jeg synes ikke det er så vanskelig å råde deg. Er du flink på å skinke deg og late som, og så passe på deg og holde øyne og øre med deg, skal jeg lære deg en levevei, så du kan få igjen alt du har mistet og litt til."
"Ja, bare du vil det," sa bonden.
"Hører du," sa tateren, "har du ikke lyst til å ri i følge med oss en tid? Så skal jeg lære deg så du kan skaffe deg penger å leve for."
Det hadde han lyst til; for han var så nedfaren at han syntes han hadde ikke noe å tape mere.
Bonden blir tater
Så reiste han hjemmefra og fulgte med taterbanden. Tateren lærte ham alt hva de tok seg til; så lærte han å stjele hester og küer; han lærte å gå til gårdene og selge, og så stjele tingene tilbake igjen; han lærte å sisse og lyve og jukse og ikke det og så meget mer.
Så drog de omkring og stjal og herjet, og bonden han hadde godt av det; han tjente store penger; det var liksom han hadde heller ikke skjønnet det før hvor lettvinte tatere hadde det.
Så forløp det et par år; da begynte han å synes det var litt kjedeligt å fare omkring så og alltid å være redd for lensmann og ikke kunne komme hjem til bygda si og være rolig; og han hadde fått penger å leve for igjen og litt til.
Hemkomsten
Da sa han til tateren at nå ville han hjem igjen.
"Ja, det er greit nok det," sa tateren; "men vi har lært deg vår levevei, og du har hatt godt av det, og litt takk kunne du gi oss for det."
Jo det skulle han gjøre så gjerne; hva var det de ville ha?
"Når du kommer hjem, kan du selge en ku til meg for femti daler," sa tateren.
Det skulle han gjøre så gjerne.
Kuhandelen
Da han kom hjem, hadde han gjort det så godt at han kunne kjøpe gården og betalte for den og hadde penger igjen også. Så gikk det godt til for ham i alle ting, helt for annerledes enn det hadde gjort før han drog sin vei.
Noen tid etter kom tateren og ville kjøpe kua.
"Ja den kan du få," sa bonden; "men den koster hundre daler."
"Nei," sa tateren, "du lovte å selge den for femti."
"Ja, det er sant," sa bonden, "men det var da jeg var tater; nå er jeg bonde, og da må du betale som folk."
Taternes hevn
Dette syntes tateren var altfor galt; han mente han skulde ha kua for femti daler, siden det var det som var avtalt. Han drog bort og kom igjen med hele banden sin.
Da de kom til gården, sa tateren til banden: "Se der har dere den bonden som jeg lærte å stjele og som gjorde det så godt med oss; men nå vil han ikke holde det han lovte; han vil ha hundre daler for kua som han lovte å selge for femti."
Det syntes hele banden var skammelig; de ville ta kua med makt.
Men bonden, han gikk ut til nabobøndene og fortalte hvorledes det var, og bad dem hjelpe seg. Og nabobøndene, de syntes det var riktig skjellig at bonden ikke ville selge kua billigere til tateren enn til andre folk; de samlet seg og jaget taterbanden bort.
Lærdommen
Siden den tid hadde bonden fått det bra, og det gikk vel til for ham; men han fortalte folk hvorledes det var gått til, at han hadde vært tater og lært seg å stjele, og at det var så han hadde fått penger.
Og flere bønder som det gikk dårlig for, de ville og prøve den samme leveveien; men det gikk ikke godt for dem, for de var ikke så flinke som han, og de ble tatt og kom i fengsel og fikk straff. Da skjønte de at det var ikke så lett å være tater, og at det var likevel best å holde seg til skikkelig arbeid og å være ærlige folk.
Men det var ikke mange som lærte av dette; det var alltid noen som trodde de skulle klare det bedre enn andre.