eiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veiene med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse timberveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.
Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brent. Han tar hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham.
Hvilestedet ved Borrebekken
Jeg minnes et besøk på et slikt hvilested.
Utenfor Borrebekken står hest ved hest for plankelass og tomsleder; noen av dem har en dott tørt høy å tygge på, og sauer og geiter som hører til huset, gnasker med dem. Fjellbønder, som har tatt hvil her med varski-lassene sine, bringer litt avveksling i ensformigheten med sine maleriske drakter og særmerkte skikkelser og ansikter; de sitter rundt en rød- og blåmalt tine og er i lag med nisten under åpen himmel.
Inne myldrer det av kjørere, edrue og drukne. Noen av det siste slaget trenger seg sammen omkring skjenken, som ikke er annet enn et stort skap i det ene hjørnet av den lange lave stuen; en lang, tørr kjerring står og skjenker ut blåhvit, osende finkel av en klunkeflaske i et halvpelmål som er brunsvart av elde og flittig bruk.
"Far min," sa en kjørekar - han var i første stadium av perioden, det blide, meget talende og brautende - "far min solgte Blakken til den svære hallendingen oppe ved bordenden der, han med kortleiken. Han skulle ha 'n for et tjau daler, om han var god for å løfte 'n, og faen salte mitt liv, satte inte karen ryggen under vomma på 'n og løfta 'n som en vott, det gjorde 'n! For det var figgur til kar gett, - ja han er det saktens ennå, som du sjøl kan se."
"Ja, gjorde inte Borka det samre, mener du?" svarte en liten tykksak som ikke lenger satt sikkert på benken, og av og til famlet ut i luften efter innbilte fluer. "Hu dro sine tre tylvter, og væl så det kanskje, når det lunet var på a. Men faen plugge meg, gikk a inte som ei brur for plankelasset lel. Det var merr det, gett. Du skulle aldri sett makan, hu hadde reint folkevett."
Kortspillet og hallendingen
I nærheten satt en permittert garnisonskar som skulle reise hjem til julehelgen. Han lot til å være en sambygding og god kjenning av de to som satt og kjeklet, og var i følge med noen kjørere som satt oppe ved bordenden og spilte kort.
Denne hallendingen som det sto slik age av, og som opptrådte med slik fynd, var en høy mann med stor nese, kvast blikk, og i det hele tatt en meget bestemt ytre. Han spilte kort med tre plankekjørere med nokså tåpelige, men likevel bondefule fjes. Det var klart at de hadde lagt seg om hallendingen for riktig å plukke ham; han lot til å være en kakse i sammenligning med resten av det lurvete selskapet.
Hallendingen hadde tapt i begynnelsen. Men da han var borte den lille vendingen for å hjelpe guddatteren, merket han at de andre stakk hodene sammen og fusket i kortene. Fra nu av tok han seg bedre i akt, men han lot seg ikke merke med noe. Han hadde hell med seg og fikk gode kort på hånden, og han var dessuten en bedre spiller enn de andre også; derfor varte det ikke lenge før han hadde rensket dem alle tre.
"Hosdan i helvete henger detta i hop?" utbrøt den ene av spillerne og skulte stygt bort på hallendingen, som strøk til seg de siste pengene. "Har je vinni ei kule, så er kortmakeren en skjelm! Je mener faen sjøl står i korta, je!"
"Trur du kanskje inte je speller realt, je heller?" spurte hallendingen og reiste seg truende i hele sin mektige høyde.
Artilleristens historie om fanden
"Faen?" sa artilleristen, som hadde satt seg bort til selskapet. "Faen? Je visste inte av at han hadde vært ute sia i fjor. Da var 'n ute om julekvelden, hørte je."
"Å sier du?" sa kjøreren - det var greitt å skjønne han var glad over åkomme inn på noe som kunne få hallendingen til å glemme ukvemsordene. "Va 'n ute om julekvelden? Hosdan bar det til, det da?"
"Det bar til så at han reiste nordetter," svarte artilleristen.
"Ja, hvissom atte je inte var så tørr i halsen så," sa artilleristen og hostet; "men je er så full av krim og kulde at je mest inte får opp kjeften."
"Ta deg en dram, gutten min, så blir du nok bra for kversill og kverke," sa plankekjøreren, og så sang han med beveget røst følgende lovsang til brennevinet:
_"O søde klare brennevin!_ _du er min livsens mellemsin,_ _du er mitt hjertes fogdrial,_ _mitt blekk, min penn, min lindrial - al - al!"_
"Ja, det skal je si deg opprektig, det; det bar til slik at det var en artillerist som hadde fått permisjon og skulle reise him til julehelga, akkurat som je nå, skjønner du. Han la i vei om julekveldsmorran. Men da han kom opp i Lakkegata, og rektig skulle til å ta på veien, så trefte 'n noen kammerater. Dom kunne veta det at han hadde penger, av det han var i ferdingsveien - og så skulle dom drekke avskjedsskål da, og han var inte den som sa nei til det, for han tok seg gjerne en tår til nø'tørft.
Dom gikk inn til en bøker, og der satt dom og drakk hele dagen. Han ville av gårde mange gonger, for han skulle helt til Solør, måveta, og han syns det kunne væra på tia, om han skulle rekke helt fram til trea dag jul. Men dom sleppte'n inte før klokka var seks, og da hadde'n inte att flere penger enn tre mark og nitten skjelling. Så labba 'n oppover da; men det gikk smått, for det var subbete føre. Og han gikk og stampa og stabba i den lause snøen. Full var 'n au, måveta, men enda var 'n god for å holde seg på bena, og hosdan det var eller inte var, så hadde 'n da fått dradd seg oppover Sinsenbakken.
Der kom det kjørendes etter 'n en svær mann i brei-slea med en stor, staut, svart hest føre.
'Å skal du hen?' spurte mannen.
'Je? Je skal nok til Solør, je far,' svara 'n.
'Dit skal je au, og det i kveld,' sa mannen.
'Skal du dit i kveld? Du kjører fort au da. Andre bruker et par dager, og væl så det, om dom har hest sjøl.'
'Å ja, men je har slik aparte fresk hest je,' sa mannen. 'Sett deg i, skal du få fri skyss, og fresk skyss au,' sa 'n.
Jaha, han takka tel, og sette seg oppi, og så fauk dom av gårde så han hadde nok med å holde aua oppe. Dom gjorde inte veien lang, de kara. Da det lei på kvelden, så sa mannen: 'Nå er du ved hjemmet ditt,' og da artilleristen fekk opp aua rektig, og fekk sett seg om, så så 'n det at han var utafor gården til far sin, og han til å takke for skyssen det beste han hadde lært. Men da dom skulle skilles, så spurte 'n:
'Å skal du hen, du da?'
'Å je,' sa mannen, 'je skal bort i grannegården her og holde over ryggen på ei jente.'
Andre dagen fortalte 'n for fresk skyss han hadde fått, og så sa 'n det som mannen hadde sagt da dom skiltes, om at han skulle til grannegården og holde over ryggen på ei jente.
Dom undres på hå det kunne væra for en kar, og trudde mest det måtte væra en skøyer ta disse lastehandler-fullmaktene eller flisefutene, som farer over bygda der oppe. Men best dom satt slik og funderte på detta, kom dom i hau at det var ei jente borti grannegården som var med barn, og med det samma kom det inn en og fortalte at budeia hadde fått en unge om natta; den hadde hu tatt livet av med ei øks og lagt i grisetrauet. Så skjønte dom hå det var for en kar som hadde reist nordetter. Det var faen sjøl."
Røykenpresten som mante fanden
"Det trur jeg væl," sa en annen. "Når det er slik en skarveprest som oppi bygda deres, så gjør nok faen det han vil. Nei, réal kar må det væra, han må inte væra fôra med bresk og bakhôn, og inte fara med filler og fanteri, den som skal mane faen. Svarteboka må 'n skjønne likså godt som kakjisma, og væl så det."
"Det var sant det, Anders Smestadbakken," sa artilleristen. "Je har hørt giti en prest som var kar til det. Det var Røykenpresten. Morbror min fortalte det, for han var på Branes og i Røykenbygda den tia. Han hadde svarteboka, og han kunne lesa i a likså godt framlengs som baklengs, og han kunne løse og binde på én gang. Gu' bevars for mann det var, både til ålegge ut og til å mane faen!
Det var en gong mens 'n morbror var sånn en framslenging, så var han med 'n en søndags efta ne-på Tangen hos en som faen dreiv slikt et forskrekkelig spell med - det var nok en kjøpmann, trur je. Det hadde vært en bråta der, både med prester og andre som hadde prøvd seg med 'n det beste dom kunne; men det var inte råd skapt, for faen blei verre og verre med hver dag. Til sist så sendte dom da bu 'etter Røykenpresten.
Det var enda litt utpå høsten i verste høstbløyta. Ja, han kjørte til Gullaug i Lier og sette over Dramsfjorden til Tangen om søndags eftan, og 'n morbror var med. Men aldri før var han kommet inn der, før det tok på å hvine og pipe i hver evige veggsprunge. Men så sa Røykenpresten: 'Det hjelper ikke at du piper, du får flytte.' Og inte før hadde 'n sagt det, så fór faen opp igjennom skorsteinspipa som en svart røyk, og det var mangfoldige mennesker som så 'n.
Så blei det rolig da, måveta, og presten sette over fjorden igjen og kjørte himover. Men da han var kommet et støkke opp i Gullaugkleiva, blei det mørkt, og aller best dom kjørte - han morbror gikk enda utmed, - så ryker karjol-akselen tvert av på to steder, så hjula trilla nerover kleiva.
'Hå hå, er du slik kar!' sa Røykenpresten, 'så skal du pine død også få noe å bære på. - Sett deg på, Per, og hold deg vel fast,' sa han til 'n morbror.
Og da kan det vel hende det gikk; så snøgt er aldri noe menneske kommet fra Bakken til Grini. For det sa 'n morbror han gladelig skulle gå til tings og dø på, at dom fór mere bort igjennom været som på ei skjekte enn dom holdt seg etter veien. Men når dom holdt seg til marka en liten stubb, så spruta søle og gnister om øra på dom, så dom så ut verre enn faen sjøl da dom kom fram til prestegården.
'Nå skal du ha takk for skyssen, gutten min,' sa Røykenpresten - en kan nok veta hvem det var han sa det til; 'men gå nå efter karjolhjulene mine i Gullaugkleiva og sveis akselen du brøt i stykker, så kan vi være kvitt for denne gang,' sa 'n og han morbror hadde inte fått opp den eine sælapinnen engong, så var karjolaksenen som da dom reiste av gårde med 'n. Men det lukta svovel både av hesten og karjolen visst over tre veker etter."
Fanden på Stor-Valle
"Men så var det sia en gong han morbror tente på Huseby i Lier, at faen holdt slikt leven på Stor-Valle hos 'n Åge Sandaker, at dom nesten inte kunde få fred for 'n hverken natt eller dag. For denna Åge Sandaker hadde selt sjela si til 'n har je hørt; visst er det at det fans inte slemmere kropp på mange mil. Dom sa att faen hjelpte 'n med allting, og hele bygda lå 'n i krangel med.
Men så var det ei natt han morbror kom kjørendes med et plankelass fra Svangstranda, og da han kom forbi Stor-Valle, så hørte 'n at det var folk inne der; dom slo i bordet og var usams. Han stana og lot hesten hvile litt for moro skyld, for han tenkte det alltis kunne bli slagsmål; men så med ett fekk 'n se så skjellig att faen sto med beina i takgluggen og bøyde seg ner til stue-vindøyet, og han var så lang att han måtte slå bukt på seg, så han sto kroket som en feleboga.
Så var det en annen gong dom spelte kort der og bante og turnerte. Det gikk så reint gæli med de andre, men Sandaker'n vant den eine kula etter den andre, og han spelte dom mest til fant. Rett som det var, datt det ner et kort på golvet for en av dom, og han bøyde seg ner og skulle ta det opp; men så fekk 'n se att faen satt under bordet og hjelpte Sandaker'n, og kloa hadde 'n slått om bordfoten.
Så sendte dom bu' på Røykenpresten, og han kom på timen, for han var inte sein til å komma avsted når han skulle mane. Han tente to kjerkelys og sette dom på bordet. Inte før hadde 'n begynt å lesa opp, så slepte faen bordfoten og kasta kortleiken etter presten, så arg var 'n.
'Tenker du å få meg ut, Krestjan Svartserk?' sa faen. 'Du er en tjueradd, for du har støli et trådnøste og en brødskalk.'
'Trådnøstet tok jeg for å bøte min brok, og brødskalken for å stille min hunger,' svarte presten og mante igjen. Men faen ville inte ut. Så tok presten til å mane og mane så det begynte å brake og knake i faen, for det braut 'n for hardt.
'Får je lov til å gå gjennom pipa?' sa faen.
'Nei,' svara presten, for hadde 'n fått lov til det, hadde 'n rivi med seg taket med det samma kanskje.
'Får je lov til å gå gjennom pipa?' sa faen.
'Nei, her skal du ut, min mann!' sa presten og bora et lite hol på vindusblyet med ei stoppenål. Og der måtte 'n ut, enten han så peip eller låt, men ut måtte 'n.
Nå ja, dom visste inga anna råd da enn å sende bu' på Røykenpresten. Da han væl var kommet inn og hadde sagt godkveld, så skulle 'n setta seg ner på en stol. Men i det samma kom det én og nappa unna 'n stolen, så hele presten datt i golvet. 'Kom med en tom brennevinsbuttel mor,' sa presten - for nå var han blitt sinna - og da han hadde fått buttelen, tok han til å mane og mane så det ordentlig krak i alle dom som i stua var. Og aller best det var, kom faen inn gjennom nøkkelholet, og så krøp 'n og peip og vispa med rumpa som ei bikkje bortover golvet til Røykenpresten, og ner i brennevinsbuttelen måtte 'n. Da han væl var kommen neri, slo presten i en kork, og så sa 'n: 'nå skal du, faen gale meg, være min gris!'
Sia den ti' fornam dom inte noe til faen på Stor-Valle."
Avsløringen på hvilestedet
"Ja, men Akerspresten han var bedre likevel," sa en annen, "for faen blei så redd da han fikk se 'n att han tok tråvet med det samma. Det var inte langt unna det hendte, skal je tru; der han holder nevan sin, denna Hal'andsbonden, står det fire merker i bordskiva etter klørne hans."
"Å er det du sier?" spurte artilleristen ivrig og glodde på bordskiven. "Har faen vært her det har je aldri hørt. Detta får du fortelle vårs, sia vi snakker om 'n likevæl."
Kjøreren fortalte hvordan fanden hadde kommet dit med lovotter på, og da de spurte ham om han skulle ete med votter på, slo han klørne sine i bordet så de satt tvers igjennom.
"Fløtt på fingra dine du, så vi kan få se merket i skiva," sa en av kjørerne som hadde spilt kort med hallendingen, og ga ham et skubb på armen.
Det gikk en truende sky over hallendingens ansikt, men han flyttet rolig på hånden. Kjøreren så efter, men fant ikke noe merke.
"Tar du bort merket au? Han Anders sa jo det sto under nevan din. Hå, hå! får je se klauvene dine," sa han med et stygt grin, og tok efter hendene på hallendingen; en av de andre grep lyset og ga seg til å kikke efter føttene hans under bordet.
Men da reiste hallendingen seg og slo knyttneven i bordskiven så den sprakk endimellom.
"Ja du skal få se klauvene mine, og Di skal få kjenne dom au, koper!" ropte han og holdt den brede knokete neven sin opp under øynene på dem. "Ut, på dør, Di skal inte vara i hus med folk, merraflåere som Di er! Ut sier je!" ble han ved, og slengte døren opp på vidt gap.
Under dette levenet ble kjøkkendøren åpnet; konen i huset, datteren og et par andre kvinnfolk kikket inn, skremte og nysgjerrige.
"Du rydder stua du," sa konen.
"Je er nødt til det," svarte hallendingen. "Når en inte får vara i fred for kleggen, så lytt en viske 'n ta seg."
Hallendingen tok i sin overordentlige styrke og kastet alle plankekjørerne ut en etter en. Den siste kom inn igjen sammen med artilleristen, blodig i ansiktet, og prøvde å slå hallendingen med et stykke av en bendestang, men hallendingen bøyde behendig unna for slaget og kjørte ham mot døren med slik kraft at han fór ut gjennom dørspeilet, som ble splintret i mange stykker.
"Jaggu trur je det er sjølve faen; for da je braut på'n var det som je braut på en bastu-vegg!" sa artilleristen, han tok til bens ut gjennom kjøkkenet.