gamle dager bodde det en slekt i Norge som kalte seg Lundeætten. De fikk navnet sitt fordi den første av ætten hadde bygget gården sin i en frodig lund av bjørketrær, der det var så vakkert at folk kom langveisfra for å se på stedet.
Stamfaren i ætten het Ola Lundebygger, og han var en dugelig og velhavende bonde. Men det merkelige med ham var at han aldri ville fortelle folk hvor han opprinnelig kom fra. "Jeg kom med vinden," pleide han å si, "og med vinden kan jeg fare igjen."
De merkelige evnene
Ola hadde en gave som gikk i arv i ætten: han kunne spå værforandringer lang tid i forveien. Folk kom fra hele bygda for å spørre ham om været, og han tok aldri feil.
Hans sønn het Per Lundesen, og han arvet farens evne til å spå været. Men i tillegg kunne han finne kildene i jorden ved bare å gå omkring med en kvist i hånda. Mange brønner i bygda ble gravd der Per hadde vist.
Tradisjoner og skikker
Lundeætten hadde egne tradisjoner som var forskjellige fra andre folk. Hver jul natt satte de ut en ekstra tallerken på bordet til "den som skulle komme." Det var aldri noen som spurte hvem dette var, men alle i ætten visste at det måtte gjøres.
De plantet alltid et nytt bjørketrær når et barn ble født, og når et familiemedlem døde, ble treet hogd og brent i bållet på gravølet. Folk sa at åndene til de døde fulgte røyken opp til himmelen.
Margit Lundesdatter
Den mest merkelige i ætten var Margit Lundesdatter, som levde på 1600-tallet. Hun kunne ikke bare spå været og finne vann, men også se inn i framtida og fortelle folk om viktige hendelser som skulle komme.
En gang advarte hun hele bygda om at det skulle komme en hard vinter som ville vare i tre år. Folk lo av henne først, men da hun hadde rett, begynte de å lytte når hun snakket.
Margit var også den eneste i ætten som aldri giftet seg. Hun sa at hun var "lovet til skogen" og at hun ikke kunne binde seg til noen dødelig mann.
Lundegårdens hemmelighet
På Lundegården var det et rom som alltid sto låst, og bare høvdingen i ætten hadde nøkkelen. Det het "minnerommet," og der oppbevarte de ting fra sine forfedre.
I dette rommet stod det en gammel kiste som ingen andre enn familiemedlemmer fikk se innholdet av. Folk sa at kista inneholdt skrifter som fortalte om æattens virkelige opprinnelse, og kanskje også magiske gjenstander.
Den store prøvelsen
På 1700-tallet kom det en stor tørke som varte i to år. Alle kilder og bekker tørket ut, og folk begynte å dø av tørst. Da gikk Nils Lundesen, som var æattens høvding på den tida, inn i minnerommet og hentet fram noe som ingen hadde sett før.
Det var en liten sølvskål med rare tegn inngraverte. Nils bar skåla til den gamle lunden og gravde et hull der det største bjørketreet hadde stått i gammel tid. Han satte skåla i hullet og mumlet ord på et språk som ingen kjente.
Mirakelet
Neste morgen fosset det vann opp av hullet der Nils hadde gravd. Kilden var så kraftig at den dannet en liten bekk som rant gjennom hele bygda. Vannet var klart og kaldt og smakte bedre enn noe vann folk hadde drukket før.
Fra den dagen av kalte folk stedet for "Lundekilda," og vannet der tok aldri slutt, selv ikke i de tørreste somrene. Men Nils ville aldri fortelle hvor han hadde fått sølvskåla fra, og da han døde, forsvant den like mystisk som den hadde kommet.
Ættens forfall
Mot slutten av 1800-tallet begynte Lundeætten å tape sine merkelige evner. Barna kunne ikke lengre spå været eller finne kilder, og mange av de gamle tradisjonene ble glemt.
Den siste rette arvingen i ætten var Inger Lundesdatter. Hun prøvde å holde traditionene ved like, men da hun døde barnløs i 1898, sa folk at Lundeætten var utdødd.
Mysteriet lever videre
Men gamle folk i bygda sier at ætten ikke er helt borte. Av og til kommer det fremmede som bærer navnet Lunde til bygda, og de vet merkelige ting om de gamle tidene. Noen sier at den opprinnelige lunden fremdeles har magiske krefter, og at den som finner den rette måten å spørre på, kan få svar om Lundeættens virkelige hemmelighet.
Epilog
I dag er Lundegården en vanlig gård som andre, men den gamle kilda renner fremdeles. Folk kommer dit for å drikke av vannet, og mange påstår at det har helbredende krefter.
Minnerommet står tomt nå, men noen ganger, når vinden blåser rett, kan folk høre lyder derfra - som om noen leser høyt fra gamle skrifter eller flytter på tunge gjenstander.
Og hver jul natt setter folk i bygda fremdeles ut en ekstra tallerken på bordet, selv om ingen lenger husker hvorfor. For tradisjoner lever lenger enn de som skapte dem, og Lundeætten vil aldri bli helt glemt så lenge folk husker å vise respekt for mysteriene fra gamle dager.