et var en gang en fute, han var så hard og slem, og tok så hardt i mot de fattige folk. Og så kom han til en enkekone, som var så fattig at hun ikke hadde noe annet enn ei ku, og den skulle hun avhende for skatt.
"Nei, du får ikke kua," sa hun; "hva skal jeg da gjøre ved vinteren, da jeg ikke har annet å leve av enn den mjølka jeg får av kua?"
"Det bryr jeg meg ikke om," sa futen; "skatten skal du betale, og enten får jeg kua, eller så tar jeg alt det du har."
"Gud fri meg fra deg," sa kona, "og la fanden ta deg."
Fanden kommer
I det samme kom det en svart mann gående til dem.
"Hva er det for noe støy her?" sa han.
"Å," sa kona, "det er futen som vil ta kua mi fra meg for skatt, og jeg har ikke annet å leve av enn den mjølka jeg får av henne."
"Og du," sa den svarte til futen, "er det sant at du vil ta kua fra den fattige kona?"
"Ja, det skal jeg," sa futen; "skatten skal betales, og enten får jeg kua, eller så tar jeg alt det hun har."
Fanden tar futen
"Nei, det gjør du ikke," sa den svarte; "men jeg tar deg i stedet," og så grep han fat i futen og bar ham avsted.
Da de kom litt fram på veien, så sa futen: "Hvor skal du bære meg?"
"Til helvete," sa den svarte.
"Åh," sa futen, "jeg trodde du var en av mine tjenere; men hvis du er fanden selv, så la meg slippe, og jeg skal aldri ta noe fra fattige folk mer."
"Nei," sa fanden, "nå er det for sent; du har vært så slem mot fattige folk, så nå skal du få smake på helvete."
I helvete
Så bar han ham avsted til helvete, og der var det en gryte som det kokte i.
"Hop oppi den gryta du," sa fanden.
"Å nei," sa futen, "det tør jeg ikke; den koker så det spruter."
"Jo, det skal du," sa fanden, og så kastet han ham oppi gryta.
Der lå futen og kokte, og det gjorde han lenge. Men så kom en av de andre djevelene og skulle se til gryta.
"Hvem har du der?" sa djevelen.
"Å, det er en fute jeg har," sa den første djevelen.
"En fute!" sa den andre; "ja, huff, han kommer til å fordærve hele suppen; futer er ikke gode til annet enn til å stjele og plage fattige folk. Kast ham ut igjen, han."
Ut av helvete
Så kastet de futen ut av gryta igjen, og bar ham avsted og satte ham på jordet igjen, men da var han blitt så kokt og forandret at han så helt anderledes ut enn før.
"Nå kan du gå hjem igjen," sa fanden; "men hvis du noen gang tar imot fattige folk igjen som du pleide, så kommer jeg og henter deg på nytt."
Den forandrede futen
Fra den tid av var futen et ganske annet menneske. Han var snill og mild mot alle folk, og særlig mot de fattige. Og den enkekona som hadde bedt Gud om å fri henne fra futen, og fanden om å ta ham, hun fikk beholde kua si, og futen gav henne andre ting til også, så hun slapp å lide nød.
Og alle folk undret seg over hvor mild og snill futen var blitt, for de visste ikke hva han hadde vært med på. Men noen sa at han må ha møtt fanden selv, for så forandret som han var blitt, det kunne ikke komme av noe annet.