a jeg en gang holdt til på et kammer hos en herregårds proprietær i Gudbrandsdalen, kom jeg undertiden i proprietærens kjøkken. Dette var en stor, rummelig stue med høyt til loftet og mange kroker og gjemmer. Der var alltid ganske livlig; om dagen myldrende av arbeidskoner og småpiker som hadde sine gjøremål der, om aftenen kom gårdsguttene inn og satte seg på den store lårbenkne langs veggene, og på toppen av den store peisen satt gjerne fjøsdrengen og spilte på munnharpen sin.
Samlingen i kjøkkenet
Det var en kveld i høstmørkningen som jeg kom ned i det store proprietærkjøkken for å få meg litt varme; jeg hadde sittet oppe på kammeret mitt og vridd meg med en vanskelig latinsk forfatter til langt på kveld, og kammeret var både kaldt og kjedelig. Jeg fant der en stor forsamling. På den lange benkn langs den ene veggen satt en rad med tjenestepiker; alle satt de så stille og pent med hendene i fanget og så ut som de ventede på noe. På benken langs den andre veggen satt det en rekke gårdsgutter og håndverkere; også de satt forventningsfulle og stille.
På toppen av peisen, sin sedvanlige plass, satt skomakeren og svingte benene; han var en lystig kar, den gamle snørhånsen, og satt alltid og smålo ved seg selv over noe morsomt han kom i tanker om. På en stol nede ved ildstedet satt den gamle kuskekjerringa, hennes navn var Maren; hun var en gammel skrøpe med et aldeles forkullet ansikt og et par øyne som gnistret som glør. Hun hadde stjålet seg til en fjerdedel brennevin, som hun satt og drakk av et glass, og hver gang hun hadde tatt seg en liten tår, tørket hun munnen med baksiden av den skitnene hånden og sa: "Å, det var godt, det."
Fortellingen begynner
I samme stund jeg kom inn, reiste den gamle seg og sa høyt: "Nå skal det begynne!" og så satte hun glasset fra seg på peishyllen og tørket munnen grundig.
"Hva er det som skal begynne, mor Maren?" spurte jeg.
"Åh, den nye skomakeren han, han der på peisen," svarte hun og nikket opp til skomakeren, "han har lært av en gammel finne noen konster; han kan spå i kaffegrouten og lese i kortene og slike ting, og nå skal han gjøre litt av det for oss, skal han."
Skomakeren lo og nikket bekreftende. "Ja," sa han, "litt skal det nok bli, bare folk holder kjeft og er stille." Han hoppa ned fra peisen og gikk bort til bordet som stod midt på gulvet.
Den kloke skomakeren
"Nå skal vi begynne med kaffeground," sa han høytidelig og tok frem en kaffekopp som stod på bordet. "Men først må jeg ha en som vil ofre seg og drikke kaffen. Den som drikker kaffen, vedkommende kan jeg spå i grouten for."
Alle møtte bak på benken; ikke en eneste ville være den første.
"Å kom da," sa skomakeren, "det er da ikke så farlig. Det er bare en kaffekopp, og så får dere vite hva som skal hende dere."
Endelig reiste en av tjenestefikene seg, en rødlig-gul pike som het Eli, og drakk opp kaffen. Skomakeren tok koppen, sveivet den et par ganger rundt og så stirret han ned i den med et alvorsfullt ansikt.
"Hm," sa han og rynket pannen, "jeg ser noe mørkt her... Det kommer sorg... Men vent..." han vendte koppen litt, "nej, jeg ser også lys... Det blir bryllup etterpå."
Eli ble høyrød i ansiktet og satte seg ned igjen midt under stor jubel fra de andre.
Fortsettelsen av spådommene
Så var det Kari sin tur, og så Mari sin, og så alle de andre. Skomakeren fant alltid noe for hver og en: den ene skulle få riktig mann, den andre skulle reise langt bort, den tredje skulle arve penger, og så videre. Alle skrålte og lo og syntes det var stor moro.
Til slutt kom turen til gårdsguttene, men de ville ikke drikke kaffe; skomakeren måtte til å finne på noe annet for dem. "Skal jeg lese i håndflaten deres da?" spurte han. "Det kan jeg også."
Den første som rakk frem hånden, var førdrengen, en stor, feit kar med rødt ansikt. Skomakeren gransket hånden hans nøye og sa: "Du har ei lang livslinje, det ser jeg. Du kommer til å bli gammel. Og så ser jeg at du kommer til å bli rik; du skal eie mye korn og mange krøtter." Førdrengen lo fornøyd.
Men da han kom til fjosdrengen, som var en liten, spet gutt med store, alvorlige øyne, ble han plutselig stille og alvorsful. Han holdt lenge på å studere hånden, og ansiktet hans ble mørkere og mørkere.
"Hva ser du da?" spurte fjosdrengen urolig.
Skomakeren rystet på hodet. "Jeg ser ikke noe tydelig," sa han. "Du har en sånn underlig hånd."
En uventet vending
Men da snudde den gamle kuskekjerringa seg fra peisen og stirret skarpt på fjosdrengen. "La meg få se," sa hun bryskt og grep tak i guttens hånd. Hun gransket den oppmerksomt, og så lyste ansiktet hennes opp.
"Det er ikke så rart at dere ikke forstår hva dere ser," sa hun til skomakeren. "Denne gutten han har ikke alminnelig skjebne. Han har trollskap i seg, og det kan dere ikke lese av en vanlig hånd." Hun vendte seg til fjosdrengen: "Du kommer fra fjellene, ikke sant, gutt?"
"Jo," svarte gutten forlegent.
"Jeg tenkte det nok," sa den gamle. "Jeg kjenner slike som deg. Dere som er vokst opp i fjellet, dere har ofte litt av det trollske i dere. Du kan vel flere ting enn andre, ikke sant?"
Gutten svarte ikke, men alle de andre stirret nysgjerrig på ham.
"Kan du lokke dyr til deg?" spurte hun videre. "Kan du få kyrne til å komme bare ved å kalle på dem? Kan du finne bortkomne sauer i fjellet?"
"Ja," sa gutten stille, "litt kan jeg vel."
Det ble helt stille i stua. Alle stirret på fjosdrengen med en blanding av ærefrykt og uro.
Avslutningen på kvelden
Den gamle kuskekjerringa lo sitt skjeve smil. "Jeg visste det," sa hun. "Slike som deg, dere trenger ikke at andre spår for dere. Dere vet selv hva som skal hende." Hun tok det siste glasset brennevin og drakk det opp. "Nå har vi fått nok aftenmoro for i dag," sa hun.
Skomakeren pakket sammen sine ting, folk begynte å spre seg, og snart var det igjen bare den vanlige stilheten i det store proprietærkjøkken. Men lenge etterpå gikk det snakk på gården om fjosdrengen som hadde trollskap i seg, og folk så på ham med andre øyne enn før.
Når jeg tenker tilbake på den kvelden, synes jeg den viste noe om hvordan folk på bygdene levde på den tiden, hvordan de samlet seg om kveldene for å fortelle og underholde hverandre, og hvordan den gamle troen på trollskap og overtro ennå levde sterkt i folket.