et var en gang en rev og en bjørn som gikk i selskab og skulle fiske. De kom til et hul i isen, og der satte reven seg og fisket, og snart hadde han fått mye fisk.
«Hvor mange fisk har du fått?» spurte bjørnen.
«Åh, ikke så mange,» sa reven og skjulte fisken under seg.
Men bjørnen syntes det var underlig at reven ikke ville vise fram fisken sin, og da reven gikk litt bort fra hullet, kikket bjørnen under ham og så at det lå en hel haug med fisk der.
«Hvor i all verden har du fått så mye fisk?» spurte bjørnen.
«Åh, det skal jeg lære deg,» sa reven. «Du skal bare sette halen ned i hullet og holde den der en stund, så skal du få fisk nok, det skal du se. Jo lenger du holder den der, desto mer fisk får du.»
Ja, bjørnen gjorde som reven sa. Han satte halen ned i hullet og ble sittende der. Det var bittert kaldt, og snart frøs halen fast i isen, men bjørnen trodde det var fisken som bet.
«Nå har jeg fisk nok!» sa bjørnen og skulle trekke opp halen. Men den satt fast, og i det samme kom det folk der og begynte å slå på bjørnen.
Bjørnen rykket og slet så hardt han kunne, og til slutt fikk han seg løs, men da hadde han mistet hele halen.
Siden den tid har bjørnen hatt bare en kort stubb til hale.
Men reven, han hadde fått fisken sin på en helt annen måte enn han hadde fortalt bjørnen om. Han hadde nemlig stjålet den fra en mann som kom kjørende med fisk. Reven hadde lagt seg død på veien, og mannen hadde tatt ham opp i sledene og tenkt at han skulle få god skinn av ham. Men reven var ikke død, og da de kjørte, åt han opp all fisken og hoppet av.
Og derfor hadde reven så mye fisk, men han ville ikke fortelle bjørnen sannheten om hvordan han hadde fått den.